Polleke

Hun er 6 uker gammel, født ca. 13 desember, og helskjønn. Hører hun tygger litt høy allerede, men hun er veldig redd også, så prøver å gi henne litt ro! Men liker at hun spiser, det er jo viktig. Skal kose litt med henne etterpå! Bedre bilder kommer litt senere en dag!

Onnea betyr "lykke" på finsk i følge google translator, derfor heter hun det!

4,7 kg på 17 dager. Og dagens vekt ble målt i stad, og ikke i dag tidlig. Sånn går det når man styrer på og glemmer litt å spise midt i det hele!

4.7 kg lost, BMI 28,9.

Det føles så veldig veldig greit...!

Godt med litt ordentlig middag igjen!

Vekta viste forresten 85,1 i dag, det betyr at jeg har gått ned over 4 kg! Hurra!

Jeg blir så glad når tallene byttes så fort, og veier meg omtrent daglig nå, fordi det er så motiverende når det går så fort i starten. Jeg vet det vil stoppe opp og gå tregere, men det kan jeg takle!

3,4 kg lost, 10,8 to go. BMI 29,3

Nedgang er fremgang, og det gjør meg glad. Det er mere som gjør meg glad. Jeg har tre ganske store ting som gjør meg veldig glad denne uken, og når vekten går ned også, så må jeg bare smile!

Jeg har fått meg en leggeklokke og vekkeklokke (favorittstalkeren min)! Tanken er at jeg skal legge meg når han legger seg, og at jeg skal stå opp når han står opp. Er jeg ikke våken, så vekker han meg. Første ordentlige forsøk begynte i går, og jeg kom i seng, litt for sent, men i seng. For første gang sovnet jeg med litt ro, og jeg trengte ikke å spille Wordfeud for å avlede tankene eller noe. I dag tidlig våknet jeg av alarmen min, før vekkeklokka mi rakk å ringe meg, for jeg var redd for at han skulle ha forsovet seg. Så klokka 7 var jeg faktisk våken, selv om skolen ikke begynte før 12.30. Jeg stod opp, og klargjorde buret til Onnea, vasket dusjkabinettet, dusjet, og begynte å rydde, og alt det før jeg kom meg på skolen til og med! Var fin soloppgang i dag tidlig, som gjorde meg glad.

Og når jeg kom frem til skolen knipset jeg dette bildet.


Jeg har gått rævva av meg de siste dagene, og jeg kjenner det verker litt i knærne. Er jeg ute og går tørr jeg ikke sykle samme dag nå. Det ustabile underlaget gjør at jeg får mange utfrordringer for alle ledda mine, aller mest kneleddene. Men det er godt å være ute når det har vært så mye sol i det siste! Og kanskje jeg faktisk sovner til rett tid igjen i dag, og kommer meg opp på tide i morgen, selv om jeg har fri da!

Jeg venter besøk flere dager på rad nå, så er bare å få rydda i det siste rotet mitt nå. Ting går litt bedre for tiden, og det føles godt. Det merkes av andre og!

På lørdag skal jeg hente lille Onnea. Hun er ca. 5 uker gammel, og er beige og grå med rosetter i pelsen. Hun passer akkurat inn på hånda mi, hun er så liten og søt!

Jeg gleder meg til du kommer, lille skatt!

Derfor sparer jeg ofte kjøttrestene fra middagen. Varmer opp panna og slenger i tre egg og steker - ferdig! Er ikke så forbanna vanskelig, går veldig fort og smaker godt. Oh joy! Topper det med litt majones så sulten er stilt litt lenger.

Dagens middag, salat og det som hører til, kjøttdeig stekt i salsasaus og fetaost i tillegg. Det var godt! Magen min hylte!

Dagen startet med at jeg forsov meg til skolen. En av mine flotte samboere, C,  ble hjemme og, og brått bestemte vi oss for å gå tur og se om vi fant skøyter i butikken. Vi gikk 4,3 km ned til butikksenteret i strålende sol. Titta etter marsvin, og der var det tomt (men kom nye i dag...!!), så balla vi oss innom Living mens vi forsøkte å nesten holde for øynene så vi ikke skulle handle for mye. Vi så på skøyter og jeg skal nedom og kjøpe de i dag. På vei hjem rakk vi akkurat ikke bussen, så vi bestemte oss for å gå. Skravlete som vi er var det ingen last, og etter 4,6 km var vi utslitte hjemme!

Men det stoppet ikke der, på vei hjem hadde vi snakket om hvordan vi kunne organisere badet. Og da jeg først hadde dratt med meg C ned til butikkene hadde jeg lovet å vaske sammen med henne, fordi kollktivet var bra skittent. Så etter en liten pause med litt mat og snakk, og omtrekking av sofa satte vi i gang med grundig vask. Hun i rosa superundertøy, jeg i turkis. Vi var knallekre der vi lå på gulvet og krabbet rundt på jakt etter hybelkaniner og skit. En liten pause med Home and Away før vi avsluttet. Da så det helt fantastisk ut i fellesrommene altså!

Sofaen har fått trekk, ikke stolen (enda!)

L fikk rotekasse så hun kunne legge tingene sine der, og vi legge tingene hennes der. Lur løsning!

Gira på alle endringer bestemte vi oss for å lakke bordplaten litt senere på kvelden. Så litt senere på kvelden hadde vå helt plutselig et liveshow med en venn av C og L, via msn og cam. Slitne, og overtrøtte så tok dette såklart av. L bestemte seg for å snakke svensk. Vi viste fram de flotte fargene på klærne våre, leste nattahistorier, hadde reklamepauser og alt mulig annet. Tilslutt satt stakkaren på andre siden og så på at jeg lakkerte bordet, i mens L kommenterte og intervjuvet. Alt i alt ufattelig gøy og virkelig en dag som gav meg mye. Jeg smilte fra øre til øre da jeg la meg.

Den ene enden vil ikke ta til seg lakken O_O

Idag skal jeg i vei og kjøpe trekk til stolen, pussepapir til det mislykka bordet og skøyter. Kanskje jeg skal reservere et marsvin og! Må komme meg ut!

13 dager har gått siden jeg var fornuftig nok til å starte på lavkarbo igjen. Etter en litt treg start, har jeg endelig kommet litt i gang, både med bevegelse, kosthold og nedgang på vekta. Sist jeg veide meg hadde jeg etter mer enn en uke kun gått ned 1 kg omtrent, i dag var det 2,5 kg, og jeg hadde gått glipp av at jeg veide 87 kg, for jeg er nå nede på 86! Ganske glad for det. Lang vei igjen, såklart, men jeg er i gang, og nå må jeg bare holde ut!

Såklart følger det med ny start en ny ticker. Den er innstilt på å klare å bli 75 kg, før sommeren. 7,5 kg ned til påske som var utgangspunktet blir nok kanskje litt drøyt og muligens sommerens mål og, men jeg får bare jobbe og stå på, så kommer jeg dit av meg selv, på et eller annet tidspunkt!

2,5 kg lost, 11,7 to go. BMI 29,7.

Gleder meg i alle fall til å nærme meg minstevekta på flere år igjen! Det blir godt å se 70-tallet igjen om ca 7 kg!

Det er bare å drømme i vei! (tallet er photoshoppa ja.)

Lenge har jeg vurdert å få meg marsvin igjen, og planen var å kjøpe nye møbler å sette dem på, så de kommer opp fra gulvet og i en enkel høyde for rengjøring av bur osv. men så kom jeg på en annen løsning. Så i går stod jeg med sag, skrujern og hammer, så ble det orden på saker og ting.

Overdelen måtte jo noe sted, så jeg tok sagen fatt og modifiserte bittelittegrann.

Der står overdelen til pulten fint ja! Nå har jeg tavle oppe og, og litt mer hylleplass jeg tenkte jeg skulle få brukt på en lur måte! Alt som var på pulten har jo ikke fått nye hjem enda...! Står igjen litt arbeid der.

Det er litt fint å få trøkt i en enkel oversikt hva man faktisk gjør. Endomondo er gratis og funker for meg! Eneste er at jeg ikke alltid husker at jeg går! De dagene jeg går til skolen er det jo to x gå, syklingen er jo ekstra.

Jeg har kun spist to lavkarbobrødskiver i dag, og trente før middagen. Middag klokka ni, nå er jeg jammen sulten!

15 km på en halvtime, UTEN vondt i kneet! Dagens seier! I tilleg har jeg svetta rundt litt med å ordne klart til nye marsvin, ved å bygge, sage og ordne litt! Godt å ha det i orden og! En litt god søndag, egentlig.

Jeg må komme meg ut av denne pysjbuksa, få av meg headen og komme meg ut døra. Jeg tror det er det eneste lure å gjøre i dag, ellers blir jeg sittende akkurat som i går. Jeg klarer å få til noe lurt annenhver dag, og foreløpig får det være nok.

Dagens mål: komme meg til jobb med skattekortet mitt, kanskje innom graven, når jeg likevel er der. For å komme dit må jeg busse, og det lenge, det er faktisk tungt nok for meg på en dag. Ganske utrolig...

EDIT: Planen er i verksatt, klærne er på, jeg har ringt "svigermor" og avtalen er laget, nå MÅ jeg ut døra.

Bevis, og kun det.

Hvordan?

Joda, man drar på Panduro og kjøper ørepyntnåler uten pynt på (såklart), og så tusler man til den bittelille og søte sybutikken noen gater lenger borte og velger blant tusenvis av knapper, og så bruker man superlimet fra Clas Ohlson.

Da får man helt egen og unik ørepynt, såfremt ikke alle dine venninner gjør det samme og velger de samme knappene...!

Ferdig!

Ja, en slags pølsegryte. Minimais, sopp på boks, tomat med basilikum, pølsebiter av middagspølse og toppet med parmesan. Enkelt, varmt og godt.

Laget nok til to måltid, det gjør jeg alltid.

Og jeg følger lavkarbo. Og jeg skal til legen og sykmeldes enda lenger. Og jeg sliter meg på skolen. Og jeg skal streike i dag. Og jeg skal til ei venninne på middag og håndballkamp.

Altså, jeg her her. Men jeg er ingen god blogger for tiden. Spiser bare maten min uten å ta bilde og sånn. Det kommer vel tilbake, gi meg litt mer tid!

Og jeg ser på tv mens jeg lar webkamera ta bilder. Og jeg er gul fordi webkameraet vil det.

Dagene som starter med mareritt er alltid litt tyngre. Jeg våknet og var veldig fra meg og ville kontakte noen for å forklare hvordan han kunne ha kommet tilbake etter to mnd. og så kom til å være borte igjen. Han levde igjen, som så mange ganger før, og ble borte igjen, som så mange ganger før. Men denne gangen var alt så fint i perioden i mellom. Alt var så koselig. Jeg fikk kysset som kun han kunne gi, for å så se på meg med de varmeste øynene. Jeg fikk ligge på fanget hans, holde hånden, klemme han, alt var så innmari godt, helt til det gikk galt igjen... Først gråt jeg ikke, hev bare etter pusten da jeg våknet, og bestemte meg for å faktisk våkne, alt for redd for å sovne igjen. Da drømmen begynte å synke inn begynte jeg å gråte, og jeg var så sliten da jeg endelig gikk ned fra hemsen, så la meg bare rett på sofaen.

// Atlantisvampir

Leste senest i går om at når man drømmer om den som er borte, så betyr det at de besøker deg i søvne, for å få kontakt med deg. Egentlig tror jeg aldri på sånt, men etter at jeg mistet han har jeg bestemt meg for at jeg vil det skal være sånn. Og om det faktisk er sånn, så fikk jeg i alle fall hatt det veldig fint med han i natt, og fikk fortalt han hvor mye jeg savner han, og hvor mye jeg elsket (og elsker) han. Og da fikk han også fortalt meg noe... Jeg drømmer mer om han på dager der vi har snakket mye om han, og det er jo logisk fordi jeg da tenker ekstra mye på han, samtidig kan det hende han "lytter" og vil fortelle meg ting. Ikke vet jeg... Jeg liker tanken på at han i blant er innom meg, og passer på meg. Jeg liker tanken på at han er i nærheten. Jeg liker tanken på at han ikke er helt, helt borte. Og selv om noen av drømmene er mareritt, så var denne drømmen veldig, veldig fin før marerittet, også skal jeg huske på det, i stedet for på slutten. Akkurat som jeg vil huske det av han, før den grusomme dagen.

Jeg savner gullet mitt.

Nå var det på tide. I dag er startvekten 89,2. Meningen er ti ned til påske, og 15 til sommeren. Treningskortet er snart i boks, og i går testet jeg ut endomondo for første gang. Etterpå skal den testes igjen når jeg skal ned til skolen og møte studieveileder. Da får jeg endelig sjekka hvor langt jeg faktisk går hver dag!

Ved siden av maten ligger hekleriet mitt. Det er meningen babyen skal få det, jeg må bare se hvor ille det blir først!

Det gjelder å finne lyspunktene i hverdagen. Og "sviger"familien min gir meg mange små og store lyspunkt. Min lille lånenevø, som har døpt om gjestesengen til tanteseng, og gjerne vil jeg skal overnatte snart, er virkelig en solstråle i livet mitt. Hans flotte foreldre, som virkelig inkluderer meg, er så mange solstråler til sammen. Og i den ene magen ligger det en bitteliten baby, som snart skal ut og hilse på en stor, stor verden. Jeg begynte å gråte i går, bare på tanken av den bittelille saken som skal komme ut. Det er ikke det at den er min ekte nevø eller niese, eller kommer til å være det, men jeg kommer nok til å henge med en god stund i alle fall, siden jeg får være tante til den lille som allerede er der. Det er merkelig å være igjen i en familie når bindeleddet er borte, men det betyr så utrolig mye for meg. Og så lenge de orker ha meg med, så skal jeg henge på, for det er virkelig en av grunnene til at jeg holder ut.

// weheartit.

Og du lille ufødte, onkel vil alltid passe på deg, ifra stjernene der oppe. Det lover jeg deg.

Her kommer jeg!

Jada, da står jeg her i stua og skal prøve et opplegg jeg har hjulpet andre med, på meg selv... Fint tre da..

Det begynte de siste timene før klokka nærmet seg tolv, og det har bare gått nedover. Det ble så mye tyngre enn jeg hadde trodd å starte på et nytt år. Jeg føler meg så motløs, og så håpløs. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det her. Alle snakker om hvor sterk jeg er, og at det skal gå bra. Og kanskje "alle snakker sant", men det føles ikke sånn. Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne på 2012, bli ferdig med utdannelsen, flytte sammen med kjæresten, jobbe og komme i gang med det virkelige livet. Nå er jeg forsinket i studiene, uten kjæresten, sykmeldt og jeg ser ingen vei. Jeg vet ikke om jeg orker å fortsette på skolen. Jeg vet ikke om jeg orker å jobbe. Og hva blir jeg da? Hvordan skal jeg komme meg videre? Skal jeg fortsette å være sykmeldt fra jobb, og få penger fra NAV, også prøve å gå på skolen? Er det lov da? Burde jeg ikke heller si opp jobben eller begynne der igjen, og så heller sette skolen på vent? Og hva med lånekassen da?

På nyttårsaften ville jeg innlegges tenkte jeg. Men hvorfor skal de ta meg inn, og hva skal de kunne gjøre? Skal jeg sitte noe sted og la dagene gå? Jeg føler meg ensom, samtidig som jeg velger å isolere meg. En liten kommentar fra en jeg vil møte, som tyder på at vi ikke skal møtes og jeg griner, føler meg forlatt. Jeg sitter hjemme hos mamma og pappa enda, og jeg vil ikke møte noen her. Jeg må ut en tur i dag og kjøpe lotto, det har jeg lovet noen å gjøre, så det må jeg, men jeg vil ikke møte noen. Jeg vil være alene, samtidig som jeg hyler etter å få en klem fra noen, som helst.

Det er så mange ting å ta tak i. Skole, jobb, trening, økonomi, selvtillitten min, sorgprosessen, angsten, depresjonen. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg laget liste i går, og begynte på den. Jeg gjorde alle de lette tingene, alle de som ikke krevde at jeg presset meg selv noe særlig. Jeg dusjet, hentet ved, fyrte i peisen, hentet posten, løste kryssord, bestilte hjemreise og overførte penger. Joda, jeg gjorde mange ting, men jeg ungikk skolearbeidet, jeg ungikk å begynne å lese boken, jeg ungikk å lage veikartet som skal hjelpe meg å se en fremtid som jeg nå er helt blind for. Jeg lurer meg selv. Jeg vil nesten at noen skal styre livet mitt, sende meg riktig vei, for jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal trå, hvem jeg skal trå med, hvor jeg vil hen eller hvordan. Jeg står fast.

Jeg har brukket vingene, og må lære meg å fly.

Det er bare å sette i gang, det er plass til mere på listen!

I dag, og i går ble jeg rørt til tårer av en fremmed, fra Wordfeud. De snilleste menneskene jeg vet om er folk på internett, som egentlig ikke kjenner meg, men føler for å være der for meg, og støtte meg - akkurat som noen av leserene mine...

Da kjæresten krasjet på motorsykkelen i vår klippet ambulansepersonale i stykker hans favorittskjorte - en orginal Mercedes-Benz-skjorte med liten logo på, som egentlig kun de som jobber for MB kan få. Han var mer lei seg for den en for bruddene han pådro seg. Helt siden da har jeg forsøkt å finne en ny til han, i all hemmelighet. Jeg kontaktet diverse forhandlere osv, men har ikke funnet den samme igjen. Da en på Wordfeud i går fortalte meg at han jobbet for MB i Ålesund, samtidig som vi begynte å pirke litt borti hvorfor livet mitt var så tungt brast det for meg, og jeg fortalte om kjærestens bortgang og hans fanatisme for MB. Etterhvert kom jeg på at jeg kunne spørre han, om han kanskje visste hvor jeg kunne få tak i en sånn skjorte.

I dag tidlig hadde denne mannen bestilt skjorte til meg, og skal sende den til meg så fort han får den på jobben. Jeg er ikke sikker enda på om jeg må betale den eller ikke, men uansett er jo så vanvittig rørt over at en helt fremmed vil hjelpe meg med å oppfylle det siste jeg aldri klarte å ordne for gullet mitt.. Han kan ikke få den nå, jeg skal ikke legge den på graven hans og la vinden ta den, men jeg skal ha den på selv.

Jeg er vant til at jeg bryr meg om fremmede, men jeg er ikke så vant til at fremmede bryr seg om meg. Det varmer så sinnsykt mye...

Også en liten takk til noen av dere lesere, som jevnlig er innom og legger igjen oppmuntrende ord til ei dere ikke kjenner... Tusen takk, dere!

Startet det nye året med litt maling og tok opp et maleri jeg begynte på for mange år siden. Tilslutt ødela jeg hele greia og det ble bare fælt... Men men, fikk da malt litt!

Ba om å få være alene på rommet mitt når klokka runder. Vil grine ut for meg selv. Griner sikkert når jeg går ned i stua igjen og. Men vil heller være alene akkurat i år. Jeg niholder putetrekket med lukten hans ,og har gjemt unna sovemedisinene så jeg ikke skal la meg friste til å sove inn i 2012... Forbanna tomt og vondt det her. Føler meg virkelig ikke vel de siste dagene.

Det snør forresten. Ganske så fint i grunn.. snart begynner rakettene.

Med håp om englevakt inn i det nye året... Mmonster av Silje Sandøy <3

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er sånn som skjer
jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at jeg ikke bør tenke på det mer
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Siri Nilsen - Jeg vet

I hver eneste sang av Siri Nilsen finner jeg en bit av meg, eller en bit av han. Det er alltid en linje eller et vers som treffer. Siri Nilsen er blitt min lille terapi i det siste. Takk flotte jente, for flotte sanger med den flotte stemmen. Du gjør livet litt enklere å leve.

Tekstene hennes finner du her.

Vakkert spill på himmelen, tatt rett ut vinduet.

Jeg drar en tur til Nederland for å være med familien og prøve å få litt avkobling. God jul!

Over to something completely different. Lenge har jeg tenkt å skrive ned om meg, hvordan jeg fikk diagnosen, hvordan jeg var osv. Så her gjør jeg et forsøk.

Starten: Da jeg var i mammas mage trodde mamma at hun fikk tvillinger, men det gjorde hun ikke, det var bare meg. Jeg var et aktivt barn, nysgjerrig, tøff og glad. Jeg var tynn som ei flis og lekte og trivdes. Da jeg gikk i barnehagen begynte jeg å kjede meg, utfordringene var ikke store nok for meg mer. Jeg ble testet av pedagog og sendt på skolen et år før mine jevnaldrende. Slik har jeg alltid vært et år yngre enn mine klassekamerater, men fint hengt med. Jeg gjorde på barneskolen unna alle leksene i starten av uka, og jeg var ikke redd for å si min mening, allerede da. Jeg lekte i klatrestativet og trivdes med det, frem til jeg sluttet på barneskolen.
Etterhvert: På ungdomsskolen endret ting seg litt. Jeg havnet i situasjoner jeg nå kunne spart meg for. Jeg var fortsatt flink på skolen, snakket mye, var sosial, spilte fotball og trivdes. Jeg tok meg av mange rundt meg og brukte mye tid på at andre skulle ha det bra. Jeg snakket mye i timene, men fikk aldri anmerkninger eller unnlot å gjøre skolearbeid. Jeg gjorde kun det jeg måtte, men det gjorde jeg. Jeg skulket ikke og var ansvarsfull og deltok på mye. Jeg hadde gode karakterer uten at jeg jobbet for dem, og jeg var tilslutt også elevrådsleder på skolen. Utenom skolen fikk jeg et travelt liv. Min første kjæreste fikk jeg da jeg var omtrent 12, og har vel omtrent hatt forhold siden. Det var ødeleggende forhold, de ødela meg og jeg ble opp igjennom årene utsatt av diverse overgrep av forskjellige gutter. Jeg brant meg, gang på gang. Lærte ikke av feil, og begynte den gang å havne i problemer som følger meg den dag i dag. Mamma og pappa nevnte ADHD for meg, men sa de ikke trodde det var nok symptomer til å la meg utrede. De snakket nok mye mer om det enn det jeg visste den gang. Men de valgte å ikke utrede meg i frykt for at det skulle bli en ny belastning i mitt da tunge liv. Hadde de foreslått utredning hadde jeg nok ikke takket ja heller, den gang. Sommeren etter 10. klasse var første gang mamma spurte meg om jeg ikke ville gå til psykolog. Livet var tøft for meg på den tiden. Har spurt læreren min i ettertid om hun noen gang tenkte ADHD på  meg på ungdomsskolen, men tanken hadde ikke fallt henne inn.
Enda litt senere: Videregående. Et litt kjipt kapittel i livet mitt i grunn. Jeg begynte å få sosiale problemer. Ustabile venneforhold, dårlig selvbilde, vektøkning, fullstendig feil bilder av gutter, jobbing og skole. Jeg var sosial, på skolen og på fotballtreningene. Noen faste vennskap forsvant. Skolen ble etterhvert vanskeligere. Jeg la fortsatt lite arbeid i skolen, men klarte å få karakter 6 på en tverrfaglig mappe som jeg skulle ha brukt tre mnd på men brukte en helg på. Jeg fikk gode karakterer i stort sett alle fag og trivdes første året, etterhvert dabbet alt mer og mer av. Jeg har nok alltid vært spesiell, men fordi jeg også var smart, og aldri slem har mange lærere latt mye fare gjennom fingrene, fordi jeg egentlig ikke skapte noe problem selv om jeg spilte spill på pcen i mens de underviste. Jeg har som regel vært godt likt av andre hele tiden, men jeg har ikke klart å knytte meg eller roe meg med noen gode venner, forutenom ei som har vært med meg siden første dagen hun kom til Norge. Her et sted begynte jeg med mild selvskading - utsatte meg for kulde eller brukte klyping for å roe meg ned. Samme gjentok seg på folkehøyskolen. Jeg ble kåret til årets jente, var godt likt og artig å være med. Selv slet jeg mer og mer, og da jeg sluttet på folkehøyskolen og flyttet til Trondheim kom sammenbruddet etter alle årene - sosial angst og depresjoner. Jeg følte meg ikke vel, jeg var usikker på meg selv og spillereglene i studentmiljøet. Jeg ble sykmeldt, sluttet på skolen og gikk til psykolog.

Enda senere: Jeg begynte på lærerutdanningen og første året her merket jeg at jeg tok mye plass i praksisgruppen min. Jeg snakket så mye, hadde så mye jeg ville si, avbrøt og ble så flau fordi jeg avbrøt. Jeg skjønte det alltid etterpå, med en gang, men da hadde jeg allerede brutt inn. Jeg begynte etterhvert på lavkarbo, og familien min gav tilbakemelding om at jeg hadde forandret meg, virket som jeg hadde det bedre og taklet hverdagen bedre. Starten på en utredelse: Ved en ren tilfeldighet kom en psykologistudent innom en forelesning på skolen, hun skulle undersøke noen om spiseforstyrrelser og trengte en kontrollgruppe. Det skulle taes diverse tester, blant annet en nevropsykologisk undersøkelse. Jeg meldte meg på, og ved en ren tilfeldighet ble jeg ringt en kveld da noen andre hadde avlyst, og neste morgen var jeg på universitetet for å la meg teste. I 6 timer satt jeg og løste oppgaver, puslespill, husket historier, trykket på data og masse mer. Jeg synes det var kjempespennende. Så kom resultatene - i kortform - du er forbanna smart, men litt tregere enn de på i din aldersgruppe. Jeg så på testene som kunne utpeke ADHD og så litt utslag. Det satte i gang tankemaskinen og etter testen ringte jeg mamma - "Jeg er ikke overrasket..." Det var da jeg fikk høre at de hadde tenkt mye mer på det enn de hadde snakket med meg om. Etter litt frem og tilbake bestemte  jeg meg for å gå veien til legen og be om utredelse, i en alder av 21 år.

Utredelsen: Testen var allerede tatt. Jeg gikk til legen og han innhentet en forklaring fra mamma og pappa og moren til en barndomsvenninne om hvordan jeg hadde vært som barn. Jeg hadde sett på internett om kjennetegn på kvinner med ADHD [LINK], jeg var egentlig ikke så veldig i tvil mer. Legen støttet meg og sa at han så muligheten for at jeg hadde det. Jeg ble henvist til psykolog for videre testing og samtaler. Hun var negativ i starten, sa at det vanskelig å få diagnosen for tiden fordi den var blitt så "populær". Etter noen timer med samtaler og litt tester hos henne kom likevel beskjeden - du har ADHD. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro eller si, og tankene raste. Da jeg kom ut ringte jeg mamma og gråt. Jeg visste om ikke det var av lettelse eller hva, men jeg gråt. Mamma ble stille, dette var noe å fordøye for henne og pappa og. I så mange år hadde jeg slitt og vi hadde tenkt tanken, men aldri gjort noe. Kunne vi unngått ting? Kunne ting vært annerledes? Jeg forsikret mamma om at jeg overhodet ikke følte noen form for bitterhet mot at jeg ikke hadde fått diagnosen før. Jeg lurer såklart på "Hva om...?", men det er det ingen vits i å bruke tid på. Jeg kom til Psykiater og begynte med medisiner. Dette var høsten 2010, nå vel et år siden jeg tok min første pille. Først Ritalin, og så Concerta i forskjellige doser.

I dag: Nå har jeg diagnosen, jeg lever med den. Den unnskylder ingenting, men forklarer ting. Jeg kjenner meg selv bedre nå og har det generellt enklere fordi jeg skjønner hvorfor ting er som de er. Jeg kan ta hensyn og vite hva jeg bør og ikke bør. Det tyngste er de som undervurderer hele diagnosen. De som sier "ja, men jeg og er jo sånn", de som ikke skjønner i hvor stor grad det her er værre for meg. Ja alle kan bli slitne og umotiverte, men for meg koster det mye mer. Når du er sliten etter en lang dag, så prøv å tenk at det mest sannsynlig er dobbelt så ille for meg, fordi jeg bruker mye mer energi på alt. Jeg har "skjult" det godt under hele oppveksten, funnet måter å begrense meg på, søkt andre stimuli enn å bli rabiat. Jeg har prøvd så hardt jeg kan å være "en flink pike", og derfor har det ikke blitt lagt merke til slik som det kunne ha gjort. Jeg tar narkotiske stoffer for å bedre hverdagen min, og det er ikke kult, jeg hater det, men det er nødvendig, i alle fall i perioder.

Hva jeg sliter med: konsentrasjon, innvendig uro, problemer i sosiale situasjoner, munndiaré, impulsivitet med dumme valg, emosjonell berg og dalbane, rastløshet og behvo for konstant stimuli, lav toleranseterskel for frustrasjon, sliter med å gjøre ferdig prosjekter, mange baller i luften samtidig, godt fokus på ting jeg interesserer meg for men store vanskeligheter med oppgaver som må gjøres men jeg ikke liker, søvn og drømmer.

Hva som demper "symptomene mine": medisiner - for tiden 36 mg Concerta med ekstra Ritalin ved behov, et lavkarbokosthold, fysisks og psykisk aktivitet, kosttilskudd i form av div. fettsyrer, ryddighet og orden, rutiner, tv og musikk på så jeg får stimuli.



Jeg har ADHD, og det er en del av meg, men det definerer ikke meg.

Å herlighet. Jeg ELSKER Threadless, så jeg klikka litt bananas. Det er fy, for jeg har vel strengt tatt hverken mer plass eller mye penger å kaste rundt meg for tiden, men fine t-skjorter gjør at jeg føler meg bedre. Og favoritten min fra Threadless.com blir aldri det samme mer etter at jeg mistet Ole, så jeg ville ha nye med andre bilder, fine bilder. Ble to julegaver i samme slengen. Størrelsene er litt små på jente-skjortene, men herreskjortene er mer slik som jeg er vant til.  Det koster 9$ i frakt, så ikke bestill fler enn tre om gangen fra dette salget om du ikke vil ha toll og sånne greier.

Her er noen av de jeg likte og kjøpte for 10$ per t-skjorte :





Oh. Jeg elsker t-skjorter...
Andre deler av samlingen min har jeg blogget om før og kan du se H E R. Er lenge siden den er oppdatert da.

Det er merkelig og godt å være hjemme. Gikk såklart tur i dag. Viktig å komme seg ut døra.

Den hvite prikken på vannet er en svane. De bråker om natta, men det er koselig bråk. To neste bildene er fra dagens avis. De snakker om en rundkjøring til, jeg visste ikke at det var en rundkjøring her fra før! Yey, skjer ting i Valdres, rundkjøringer bygges endelig her! Det siste bildet er en kjempesøtt julebrev som stod på baksiden av dagens avis.

Godt å være hjemme.

Du er med meg overalt, til og med på soverommet hjemme.

Jeg trodde det gikk ganske greit, og jeg hadde aldri trodd at lukt skulle gjøre så mye. Jeg hadde på et nytt lag med parfymen på putetrekket jeg drasser med meg overalt. Og hver gang jeg lukter på det nå kommer tårene igjen, og jeg begynner å snakke til han. På Nederlandsk til og med. Jeg håper noen har lært ham det i mellomtiden...

I går pyntet jeg med ny krans, en som ikke blir dårlig eller faller fra hverandre for hvert snølag. Jeg kjøpte to lykter til å ha oljelys i, et hjerte til å putte i det forrige hjertet som det står "jeg elsker deg" på, og tente nye lys. Lyktene med batteri er jeg ikke sikker på om virker på vinterstid, men jeg har satt dem der og. Jeg har lyst til å legge julegaver der, late som han er der og tar i mot. Jeg skal reise vekk for en måneds tid nå, og jeg synes det er så fryktelig langt unna ham. Jeg stod og gråt der i går og lovet å komme tilbake så fort som mulig. Det var ikke sånn det skulle bli.

Jeg kjenner dagene er tyngre nå for tiden. Jeg kjenner at jeg har stagnert i prosessen, og det føles som om jeg ikke kommer noen vei. Jeg vil dagene skal gå så jeg kan si "det er jo et halvt år siden" og at det skal kjennes bedre, men jeg frykter det ikke kommer. Ikke med det første. Det blir godt å reise vekk litt, komme meg hjem, se andre fjes igjen, være med familien min og reise litt. Men samtidig er jeg helt knust av å forlate alt som minner meg mest om han. Jeg rømmer ikke, jeg ble bevisst her i byen lenge, for å unngå at jeg skulle komme tilbake til for mye uoppgjort. Men det føles likevel så innmari tungt nå.

Jeg har vært syk i 6 uker nå. Dagen etter begravelsen begynte det og jeg er fortsatt totalt utmattet og konstant forkjøla. Jeg må bli frisk. Jeg må ordne søvnen min. Jeg må møte de spørsmålene jeg ikke vil møte, og jeg må prøve å få livet mitt på stell. Jeg er så glad for å se hvor mange flotte venner jeg har, hvor utrolig familien hans er, og ikke minst familien min. Det varmer så innmari midt i det hele. Alt er så forbanna absurd. Sånt skal ikke skje meg, ikke han, ikke oss. Sånt skal ikke skje!

<3<3<3

Begge fra IKEA, begge fordi de minner meg om han, på en indirekte måte.

De ønsket seg julekaker til jul, og jeg tok saken på alvor. I tillegg fikk de deig, former, melis, non-stop osv. Da blir det litt jul, der og. Lykken er å ha en treåring som kaller deg tante Paula, gir deg ditt første kyss på flere uker og sovner i armene dine. Jeg blir rørt, til tårer.

Det finnes fine ting der ute, man må bare ville se dem.

På vekta.

BMI under tredve igjen, og 5 kg ned. I dag viste vekte 87.0.  Det går ikke fort det her. En kilo på to uker. Men med en diett som baserer seg på mat i blant, og boller med pepperkake på og kakao, så er det kanskje ikke rart. I tillegg består aktiviteten min stort sett av å gå fra sofaen min og inn til stua og kjøkkenet, og tilbake. Yey.

Hvor skal du gå,
når alle veier fører til en vegg,
og i den veggen er det et lite søkk,
etter gamle møter fra ditt hode.

Hvor skal du gå?
du trenger en ny vei nå.

Du lukker øynene og - du ser svart,
du mangler et kart.

- Nydelige Siri Nilsen

Jeg finnes ikke rasjonell mer. Jeg tenker så mye rart. I natt satt jeg oppe til klokka tre fordi jeg gruet meg sånn til å ta cosylan. Jeg liker ikke sterke medisiner, og var redd fordi det er avhengighetsskapende osv. men jeg ville jo også sove. I timesveis overveide jeg hva jeg skulle gjøre, og klokka 3 turte jeg å vri om korken og ta en dose. Helt grunnløs frykt, fordi det gav ingen spesiell reaksjon på noen som helst måte, og jeg våknet av mareritt etter å ha slumret i over en time. So much for that.

Rosinboller med litt smør og pepperkake på, iskaffe ved siden av. Er vel omtrent det jeg spiser i løpet av en dag. Få meg frisk så jeg kan komme meg videre. Jeg trenger kreftene mine.

---

Carefull what you say
This time of year
Tends to weaken me
And have a little decency
And let me cry in peace
But there's a place where I
Erase the challenges I've been through
Where I know every corner,
Every street-name
all by heart

And so it is a part of my
courageous plan to leave
With a broken heart
Tucked away under my sleeve

I wanna go home for Christmas
Let me go home this year
I wanna go home for Christmas
Let me go home this year

- Maria Mena

Februar 2011.

"Jeg savner deg skikkelig mye. Det gjør vondt, hver dag. Hver eneste sang minner meg om deg, og hver eneste mannlige person jeg møter på har ditt ansikt. Jeg drømmer om deg og våkner og blir lei meg når jeg kommer på at jeg har drømt. Det gjør mye mer vondt enn jeg trodde det skulle gjøre. Jeg trodde det skulle gå greit, etterhvert, men tok feil. Livet er bare ikke det samme mer uten deg. Så mye av gleden og alt jeg hadde vokst på har gått minst tre skritt tilbake. Ingenting er det samme mer, og ingen kan sammenlignes med deg, på noen som helst måte. Jeg hadde falt så mye mer for deg enn jeg turte å håpe på. Tryna skikkelig, og ikke bare betatt eller interessert, men forelska og enda mer."

"Jeg klarer ikke å glemme hvordan det var å komme hjem etter en lang dag og du møtte meg i døra, kysset meg på kinnet og tok deg tid til å se på meg, før du fortsatte med oppvasken du var i gang med. Jeg klarer ikke å glemme alle de følelsene, alt det fine, alt du gjorde for meg. Så fin du var, så glad du gjorde meg, så trygg jeg ble."

"Så stolt du var, så god du var med meg da jeg gråt av første kysset igjen. Så snill du var med meg, og alltid spurte om det gikk bra. Hvordan du aldri var redd for å se meg i øynene og snakke til meg, og med meg. Musklene som tegner deg så fint, og den nye svarte t-skjorta som kler deg så godt. Når du ordner pleddet på sofaen på nytt, fordi det ikke er gjort som det skal, og rer opp senga med en gang. Hvordan jeg for første gang klarte å sove inntil noen, og det var deg. Jeg var trygg, glad og lykkelig, takket være deg. Jeg klarer ikke å få alle de bildene, minnene og følelsene vekk. De varmer meg enda, selv om det gjør vondt."

Dette skrev jeg i et brev til han, før vi bestemte oss for å bli sammen. Det er skremmende å se hvor mye av det som betegner alt jeg føler nå. Det var tungt og vondt å være i fra han i den måneden det varte den gang, og nå, 9 måneder senere er alt ti ganger tyngre. Denne gangen gjør ikke brevet at vi blir sammen og etterhvert uadskillige. Det gjør ikke til at jeg får igjen det jeg beskrev at jeg savnet den gang. Det er så vondt å ikke ha han her, og vite at han aldri kommer tilbake heller, for å gi meg trygghet, for å se meg i øynene, la meg stryke over det fine ansiktet, få de gode klemmene, massasjen, ordene som jeg trengte og han gav, støtten og alle følelsene han gav. Jeg følte meg så mye bedre med han, han var så stolt av meg, og jeg klarte å bli stolt av meg selv, ha troen på meg selv og føle at jeg var noe. Nå har det liksom rast litt igjen. Det er ingen som prenter inn i hodet mitt at jeg er noe, nå må jeg gjøre det selv. Jeg savner han så inderlig.

Alt er bedre enn å lese til eksamen. Det har jo ikke jeg begynt med, fordi det ikke blir noe eksamen på meg i år, men de jeg bor sammen med har jo. Jeg har ikke vært klar for å ha noe særlig jul på rommet mitt. Jeg klarer ikke helt å tenke på jul, og jeg klarer ikke flytte på bildene og lysene som står i vinduskarmen nå. Så da venninna mi skulle lese begynte jeg å pynte til jul. Hun fikk så klart ikke begynt å lese en gang før vi stod i stua med storslåtte planer, hammer, spiker og julekuler og lenker på kryss og tvers. Nå er det koselig i stua med nisser og lys.

Julekulene har til og med funnet veien på badet, kjøleskapet og doen. Det er litt som gjemte påskeegg, overalt. Det passer oss veldig bra i "Paradiskameratene Feriekoloni".

Har ligget på sofaen i hele dag. Er blitt forkjøla for andre gang. Først fikk jeg danske basiller som slo meg ut, så var jeg nettopp blitt bra, så kom de norske basillene og bosatte seg i meg. Det suger energi og i dag har jeg kun ligget på sofaen. Jeg har prøvd å se litt romantiske ting i serier, jeg har begynt å høre litt forsiktig på musikk igjen. Jeg prøver å kun høre på nye sanger, for jeg er redd det skal komme sanger som minner om. Jeg skal lage en egen spilleliste med sangene som minner meg om kjæresten, men akkurat nå får jeg vondt i magen når jeg åpner spotifyen og ser navnet på spillelisten hans, som kun inneholder tre sanger. Jeg skal legge til flere, for de som ligger der ordnet han selv. Kan jeg til og med kalle han kjæresten? Hvor lenge forblir han kjæresten min? Blir han noen gang exen min? Når skal jeg slutte å tenke "svigermor", og hvor lenge skal jeg føle at jeg er tante til de to små, og den tredje som kommer, og føle at søskene også er litt mine søsken..?

Det er så mye rart som dukker opp.

På en måte er jeg glad vi aldri rakk å feire jul sammen, sånn at det også skal minne om han, men jeg vet at det er tusen andre ting som gjør vondt. Når jeg kommer hjem til mamma og pappa og husker hva vi gjorde hjemme, når jeg går en tur, hører en sang, ser en serie, en film. Vi har sett så mye film sammen, jeg tørr ikke se film enda. Jeg har ikke sett en eneste film. Jeg er redd for romantikk. Det plager meg ikke å se andre med kjærestene sine, men jeg er redd for filmer. Alt er så merkelig.

Til og med dette gjør så vondt inni meg, men jeg lar det ligge på sofaen. Alt er merkelig. Jeg gråter ikke hver dag mer, men jeg vet det kommer mer. Jeg unngår ting. Har ikke klart å klippe ut dødsannonsen enda, jeg har latt avisen ligge. Jeg klarer ikke å skrive minneordet hans enda, jeg klarer ikke å lese brevet jeg skrev til han da vi ble sammen. Kanskje det er det jeg skal gjøre, akkurat nå.

Det er merkelig å våkne, krabbe ned fra hemsen min og oppdage at alt er hvitt.

Luskepusen virket like overrasket over snøen som meg der han prøvde å lage en ny sti i snøen og spratt rundt.

Nå blir jeg snart hentet av en venn, vi skal kjøre til kirkegården og tenne lys og legge igjen litt ting ved graven. Det blir rart å se graven dekket av snø. Det er feil å besøke kjæresten sin på en kirkegård, og ikke i leiligheten man er vant til og har egen nøkkel til.

EDIT: Tilbake fra kirkegården. Det var fint med snø på graven, siden blomstrene var fjernet så ble det ikke så tomt og ekkelt. Nå står det en del småting der, lykter, hjertet mitt, hjertet til vennen min, en krans og flere lys. Det er fint å se at det er folk der. Ikke bare meg og familien, men andre og. Vi stod der til vi ikke kjente beina våre mer. Det var så fint der, så rolig. Vi snakket og klemte. Det er merkelig tomt, og surrealistisk. Vi venter alle på at han skal komme tilbake, men det vil ikke skje, og etterhvert vil vi skjønne det.

Den er inspirert fra sangen vår, men handler om at jeg må kjempe videre. Atter en kamp i livet, atter en gang må jeg trå til og fortsette. Jeg må prøve på nytt, og på nytt å finne min vei i livet. Try again.

I fell asleep on a late night train
I missed my stop and I went round again
Why would I wanna see you now?
To fix it up, make it up somehow

Baby I'll try again, try again
Baby I die every night, every time

What I was isn't what I am
I'd change back but I don't know if I can

Still I'll try, try again, try again
Baby I die every night, every time

But I was made the way I am
I'm not a stone; I'm just a man
Lay down your arms and I will lay down mine
Rip back the time that we've been wasting

God I wish you could see me now
You'd pick me up and you'd sort me out

Baby I'll try again, try again
Baby I die every night, every time

Jeg betalte 1000 kr på Freaks, og Lars gjorde jobben fint og var ferdig på en halvtimes tid. Smerten var absolutt holdbar og det var verdt det.

Jeg skal snart ta tattoo! Spennende!

Jeg savner deg sånn. Og akkurat nå har jeg ikke så mange ord. Jeg klarer meg, jeg sover noe, gjør noe, ordner noe. Men hele tiden savner jeg deg. Det går aldri en time uten at jeg savner alle klemmer, de fine blikkene og kjærligheten oss i mellom. Jeg vil huske alt det fine, for alltid.

Jeg har litt for ofte mareritt. Du er tilbake, og så skjer det igjen. Jeg mister deg, igjen og igjen. Og hver gang jeg våkner gjør alt så vondt, og når jeg sovner igjen skjer det igjen. Kan du ikke passe på meg i drømmene mine, så jeg kun drømmer fint? Jeg klarer ikke miste deg igjen og igjen. Den ene gangen er vondt nok, i massevis. Jeg styrer ikke drømmene mine, og kan ikke skru av, men jeg vil ha ro når jeg sover. Jeg trenger det...

Jeg fortjener så sykt en Happy Day med Jan Thomas. Men det er som regel ikke sånt som skjer meg. Jeg konser på å overleve, og det skal jeg. Men jeg har jammen lyst til at ting skal falle til ro og at jeg skal få et stabilt liv i fremtiden. Jeg orker ikke alle disse slagene i magen mer. Jeg kjemper meg frem igjen, så ofte jeg klarer og kan. Men det finnes sikkert en begrensing på meg og. Jeg vil ikke trenge å komme dit, jeg vil aldri nå den bunnløse bunnen. Jeg vil opp, og frem. Ta meg dit.

Etter tapet av kjæresten har jeg vært opptatt av å finne en måte å minne han på, ha han nær meg og likevel ikke henge meg helt fast i han heller. Det er vanskelig å finne en middelvei. Jeg har noen kjøleskapsmonster fra Silje som jeg så på tavlen da jeg langsom hvisket ut ukeplanen til meg og kjæresten fra magnettavlen. Jeg sendte henne en mail med en gang etterpå og spurte om hun kunne tenke seg å lage et sommerfuglsmykke til meg, og forklarte situasjonen. Sommerfuglen er symbolet vi har "valgt" på han (det kom helt naturlig). Silje satte straks i gang, og i det smykket var klart og hun skulle sende det og jeg ville betale, så fikk jeg det av henne. Jeg begynte å gråte da jeg leste mailen. Det er så fint når andre er så snille og gjør sånne ting for meg. Jeg var veldig spent da jeg åpnet postkassen i går...

Det ble finere enn jeg hadde drømt om! Så utrolig mye finere enn jeg tenkte. Hun er kjempeflink, rett og slett. Ser ut til at jeg bestiller fler hos henne til julegaver til familien hans. I tillegg kommer den mest sannsynligvis til å tattoveres på kroppen min, fordi jeg vil ha den med for alltid.

Jeg er sliten, og det synes, men smykket er vakkert.

Tusen tusen takk, Silje! Du gav meg et lysglimt å holde fast til i en vanskelig og tung tid.

Se på bloggen til Silje: http://siljesreise.com/
Se på monsterbutikken hennes på epla: Mmonster
Lik henne på facebook: Monster - Håndlaget av Silje Sandøy
Og hvorfor ikke bli med i konkurransen hennes og vinne ditt eget monster her: Konkurranse

Du og jeg.

"Æ savne dæ no og det vi itj skull' få
Men minnan du har gitt mæ
Ska æ ta godt vare på

[...]

Vi hadd' ei herlig tid
Skull' så gjern' ha gjort alt om igjen
Glad for at æ fikk ha dæ som venn
Vi levd livet mens vi gjor det"

I flere uker, allerede før jeg mistet gullet mitt, spiste jeg ikke lavkarbo mer. Jeg var på høykarbo deluxe fordi jeg var så sliten og lei. Klarte ikke lavkarbo i det hele tatt og stappet i meg alt av søtsaker som jeg orket. Føler jeg bare har gått opp hele veien, og har vært redd for å gå på vekten, fordi jeg har vært redd for å få et nytt slag i trynet som kom til å bli vanskelig i sorgprosessen min. Men i dag krabbet jeg oppå og ble positivt overrasket. Vekten viste 87,9 kg. Av alle ting, etter over en mnd med høykarbo har jeg likevel gått ned.

Nedgangen kommer kun av utrolig dårlig matlyst, for jeg spiser kun det jeg orker i blant nå, og det er ikke mye. Jeg prøver å drikke varm drikke pga. forkjølelsen, og jeg spiser nesten bare når mat blir laget til meg. Foreløpig fungerer altså en slags lavkalori for meg, og når jeg får kreftene tilbake går jeg over til lavkarbo igjen. Da skal jeg også begynne å trene.

Gutten min er borte for meg, men jeg vet hvor utrolig stolt han var av meg, han sa det så ofte. Og det var langt ifra kun vektmessig. Han elsket meg for den jeg var, men heiet på meg for alt jeg jobbet med for å endre eller bedre. Jeg vet jeg ikke vil skuffe han, og at jeg vil fortsette å gjøre han stolt. Jeg er overbevist om at han følger med, og er med meg, og at alt han ønsker for meg er at jeg skal få det bra med meg selv, og fortsette med alt som gjorde han så stolt. Jeg vil prøve å bruke trening som en del av sorgprosessen, gjøre noe annet, få ut energi. Nå er jeg alt for forkjøla til å orke trapper en gang, men jeg skal tilbake.

Der oppe, i fra himmelen skal gullet mitt heie på meg, og jeg skal gjøre han så stolt. Tårene renner når jeg skriver det her, og jeg skjelver fordi det gjør så vondt inni meg. Jeg må få positive ting ut av det her, jeg må klare meg. Savnet er så stort, og jeg merker hvor utrolig mye denne unike gutten betød for meg, og gjorde godt for meg. Nå må jeg ikke miste all fremgang på så mange områder, og jeg må fortsette med livet mitt. Pass på meg kjære, og hjelp meg frem.

Det er tungt. Det er vondt. Det er vanskelig. Jeg gråter. Jeg ler. Jeg tenner lys. Jeg snakker. Jeg tenker. Jeg tier. Jeg kjenner etter. Jeg husker. Jeg glemmer. Jeg savner, så inderlig mye. Jeg er takknemlig for det jeg fikk. Jeg klarer meg. Jeg må videre. Jeg vil ikke dø, jeg vil leve. Jeg er på skolen. Jeg er hos legen. Jeg kjører bil i rushen. Jeg er sykmeldt for "psykisk ubalanse krisreaksjon". Jeg er skikkelig forkjøla. Jeg ser på tv. Jeg hører på radio. Jeg strirrer i veggen. Jeg ser på bildene. Jeg passer på blomstrene. Jeg prøver å leve mitt liv. Jeg prøver å være meg. Jeg prøver å tenke på meg, men jeg klarer ikke å glemme deg. Du blir med meg videre, uansett. Jeg føler din nærhet enda, og du gjør meg glad enda, men du er borte likevel. Jeg savner deg.

Mitt godeste gull. Hver eneste sommerfugl vil minne meg om deg og den du var for meg, og så mange rundt deg. Så full av liv, så flyktig og fin, men også så skjør og så kort levetid. Jeg håper du har det bra der du er nå, og at du fortsatt vil passe på meg og sørge for at jeg sover godt og drømmer fine drømmer.

Det kan itj værra sant
Den beste tida skull' jo komma no
Vi hadd fortsatt mytji mer te go'
Æ va itj forberedt på det herre

Æ kan itj nå dæ no
Det e live sjøl som gir oss sånne slag
Men æ ska lell få sagt det no I dag
Du vil bli her for bestandig

Æ savne dæ no og det vi itj skull' få
Men minnan du har gitt mæ
Ska æ ta godt vare på

Æ vil tenk på alt det fine vi hadd' sammen
Den gang vi trudd' vi kunn' klar alt
Æ vil tenk på alt det fine vi hadd' sammen
'No sjer æ dæ I ett og alt

Vi hadd' ei herlig tid
Skull' så gjern' ha gjort alt om igjen
Glad for at æ fikk ha dæ som venn
Vi levd livet mens vi gjor det

Du var vår sommerfugl. Jeg savner deg sånn.

31.10.11 valgte min kjære Ole å forlate jorden og trekke opp til englene, helt uten forvarsel.

Jeg vil aldri glemme deg, mitt kjæreste gull. Jeg savner deg så sårt, men jeg håper du har funnet ro og fred inni deg. Denne tiden er så vond og tung, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg videre og tilbake til hverdagen. Jeg elsker deg sånn.

Du fikk mitt siste og kaldeste kyss noengang, men håret ditt var fortsatt silkemykt, og du var like kjekk og sjarmerende som alltid. Kjæresten min, jeg savner deg sånn, det gjør vi alle.

<3<3<3

Det er eit ljos der ute, som du ser frå der du bur
Når du er redd og er aleine, da er du ikkje slik du trur
Det e?kje slik at ingen, hev ein tankje i for ein liten
som ligg der så aleina og er redd
og lengtar fram mot morgoen, te ljos og vind og ver
og skremmast av det myrke store skumle

Og det e'kje slik at du ikkje hev ein bestevenn
Og det e'kje slik at du ikkje hev ein bestevenn

.Odd Nordstoga.

---

Er det e'kje slik..?

Hvorfor skal jeg vaie mest og stå høyest?
Hvorfor skal jeg innbille meg at jeg ikke er spesiell, men som resten?
Når skal jeg skjønne at jeg ikke er som de andre?
- At jeg er er svakere.
- At jeg trenger mer tilrettelegging.
- At mørket slår meg hardere i trynet.

Hvorfor skal jeg prøve å gjøre noe ærlig, som jeg tror jeg støttes i, når så støtten uteblir når jeg står og vaier?

Jeg gleder meg til å bli ferdig med studiene, og jeg vet ikke hva jeg sitter igjen med da. Om jeg har venner igjen, eller om jeg vil bli det jeg utdanner meg til. Om jeg sitter igjen med lærdommen jeg forventet å få, og er klar for arbeidslivet. Jeg frykter jeg aldri blir klar. Jeg er redd.

Foto: Anette Schive

Vind, flagring, uling, kalde pust, trær som vaier, løv som faller. Jeg vet ikke hvorfor byggefolkene lar den lampa lyse hele natta, men det er litt koselig å se presseningen flagre, selv om det også bråker.

Har vært på karbokjøret pga. en liten virusinfeksjon som satte seg i kroppen. Jeg var utslitt og falt av lasset. I morgen er det på tide å være på plass igjen. I mellomtiden er det koselig i vår lille Feriekoloni, og i dag laget vi en lapp til en kjekkas i leilighetsbygget, mens tårene trillet. Nå håper vi på napp!

TIL: Roger
FRA: Den du veit

Tror du på kjærlighet ved første blikk, eller må jeg gå forbi én gang til? PS: Jeg har mistet telefonnr. mitt, kan jeg få ditt?

----------

Ute er det full høststorm, og pressenningen flagrer og bråker (Herlighet jeg gleder meg sånn til de er ferdige der ute!!!), så vår kjære Roger må jo svare i høstkulden!?