Polleke

Joda, jeg er da her enda. Har jo vært hos Patrick siden påske, men er nå tilbake i Trondheim. I går fikk vi ordnet oss leilighet, noe som vil si at jeg flytter sammen med Patrick på østlandet i løpet av juni. Nå håper jeg lærerjobben går i boks, og så vil ting roe seg, ordne seg og falle på plass. Men i en mnd. nå vil jeg satse på lesing, lavkarbo og trening. Jeg MÅ klare meg gjennom eksamenstiden bare...

Jeg ser endelig en sti fremover i livet, som gir mening og som går langt, og ikke bare en uke frem i tid mer.


Her skal det lages lavkarbomat i ett års tid fremover..! Og sjekk høyden under taket...!

Jeg gleder meg sånn!

Skal forsøk å oppdatere bloggen litt oftere, men blogger for min egen skyld, så kommer det ikke innlegg så har jeg vel annet å finne på!

Jeg begynte påsken i Trondheim, og jeg fikk for første gang et påskeegg. Ikke et påskeegg, en påskekurv faktisk. Fikk den av den fantastiske moren til Ole, og hun hadde puttet i kryssord, blad, cola zero, bacon snacks, appelsiner, sjokolade, flaxlodd og blomster. Jeg ble utrolig rørt.

'

Påskeliljene blomstret fort og ble satt igjen i håp om at de skulle være fine når Paradiskameratene kom tilbake til feriekolonien etter litt ferie.


På vei til toget på palmesøndag ble jeg helt nedsnødd i Trondheim. Drittværet fristet IKKE!

Med meg på turen hadde jeg Onnea, som ikke synes det var alt for ille å toge. På toget møtte jeg to hyggelige, spreke og godt voksne damer som jeg snakket med hele veien.

Vel hjemme måtte jeg jobbe litt med en del skoleoppgaver. Den ene er å lage igjen en detalj fra et hus i Trondheim som er bygd etter 1850. Jeg valgte vinduet på Samfundet.

Jeg strikker en reiseveske til å ha pass og lignende i vaskbart bomullsgarn.

Superkonsentrert.

Vesken blir søtrre enn passet mitt, men jeg må alltid ha med meg papirer på medisinene mine og reiseforsikringspapirer og sånn, og da blir den akkurat passe!

Med litt hjelp fra pappa og hans store utvalg i verktøy kommer jeg stadig fremover med vinduet mitt.

Jeg hakker pulsvarmere. Pannebåndet er ferdig. På dem har jeg festet heklede røde blomster.

SOL. Jeg klarte å få skille denne dagen. Magisk!

Vinduet er nå nesten helt ferdig. Ei som jobber på samfundet kjente det igjen da jeg postet bildet uten å si noe mer, det må jeg få klassifisere som vellykket.

Lavkarboen har gått litt til hell... Det er vanskelig å ordne alt for tiden.


Da vi skulle hjem til kjæresten etter påske røk bilen etter kun 2 km, så jeg er hjemme hos mamma og pappa enda og venter på at bilen skal bli reparert, så skal jeg ta den med til han og være hos han og lese i en måned.

I går sendte jeg min første lærersøknad, det var skikkelig skummelt og spennende. Det er mye som skjer nå - jeg tar store og avgjørende valg og drømmer om hus, samboerskap og lærerjobb etter sommeren. Jeg begynner å bli stor... O_O

Da kjæresten kom hjem fra Dublin hadde han ikke bare 1 gave med seg, men hele 4. Jeg er ikke vant til sånt, men blir utrolig rørt og glad! Nå skal jeg være med han en mnd. Når han er på jobb skal jeg lese til eksamen til han er ferdig. Slik skal jeg klare å komme meg gjennom skolen, håper jeg.

Du gjør meg glad. <3

Sitter her og funderer på påskekrimmen. Jeg tror jeg har løsningen, men den er så logisk at jeg ikke helt vet om den er rett! Musikk på øret, blå himmel og sol ute, te i koppen og nå venter det kunst og håndverkarbeid i uthuset hjemme hos mamma og pappa! Koser meg på ferie hjemme.. :)

I'm going home.

Jeg så dette på Dagbladet:

Også tenkte jeg "fanken, det er meg det...". Så tenkte jeg min andre tanke for dagen (jeg har ikke brukt hodet så mye enda i dag nei..), nemlig:

Så kom jeg på at det høres mye bedre ut når Cartman sier det selv:

Men jeg reiser ikke før i morgen da.

Jeg har visst glemt litt av bloggen. Det skjer mye rart rundt meg for tiden, og jeg har i en periode hatt det ganske så tungt nå. Så kjører på med en bildeupdate jeg, så kan dere se litt i stedet.

---

Jeg har vært i Bergen, over Filefjell ble det storm, og det er den ekkleste kjøreturen jeg har vært med på noen sinne. Vi så særdeles lite etterhvert.

Skoleveien min gjør stadig godt i sjela mi.


I kjøleskapet bor det noen raringer.


Jeg har lært meg hakking!


Første vårtegnet gav sol i sinnet. Men skinnet bedrar sier de.


Brått var det vinter.


Lavkarbo.


Artigtre.


Lavkarbo.


Sjekke at jeg trener alle musklene jeg trenger. I do.


P4-vinterlyd på Torget. Såklart Staut som er på scenen, og jeg har armene til kjæresten rundt meg.


Jeg ble med til Patrick fordi alt var veldig tungt, og er det vel enda. Men Patrick har en pus som holder meg med selskap når han er på jobb.


Han er en artigpus.


Og en selskapspus.


Vi dro til mamma og pappaen min. Der spiller vi bordtennis, og pusen hjemme er også en artigpus.


Litt mongopus til og med.


Det skal ligne på en sånn Ittala-skål. Jeg ler.


Folk har flytta inn, gjerdet er borte, skuret er vekke, og de ser ut til å endelig bli ferdige utenfor.


Det skjer mye. Nå er det påskeferie, jeg reiser hjem, så reiser jeg videre til Patrick og skal være hos han i en måneds tid for å lese så jeg skal ha noen som helst sjans til å klare meg på eksamen. Jeg jobber ikke. Jeg er ikke sykmeldt mer heller. Jeg skal muligens flytte til Patrick i sommer. Jeg må søke jobb, med forbehold om at jeg står på eksamen. Det skal kanskje kjøpes, det skal kanskje leies sammen. Hvor mye kan jeg jobbe? Hva skal jeg jobbe med? Flytte sammen? Leie? Kjøpe? Bilen da? Venner da? Det er altfor mye som skjer, jeg bare håper jeg kommer meg gjennom de neste månedene.

Jeg har fått igjen angst. Jeg sover dårlig igjen. Jeg har mareritt om at folk jeg bryr meg om gjør meg vondt. Jeg er hele tiden redd for at noen jeg er glad i skal bli skadet eller forsvinne fra meg. Jeg prøver å følge lavkarbo og trives med meg selv, men det er ikke lett å være Paula. Jeg er bare utrolig takknemlig for nettverket mitt - familien, vennene, kjæresten og de som heier på meg og støtter meg. Jeg er ingen god venn eller kjærest for tiden tror jeg, men jeg håper jeg kan gjøre det godt igjen når jeg står bedre på beina mine.

Her er bilde av kjæresten min, høhø.

Endelig en oppskrift jeg klarer å få til! Helt magisk! Det ble faktisk vafler, og ikke guffe og søl og bare tynne greier. Det ble gode og tykke vafler, selv om oppskriften ikke sa så. Jeg fikk det til!

Oppskriften er hentet herifra - Fristende Lavkarbo

Røra ble tykk og god som man ser. Brukte ikke kun en spiseskje som i oppskriften, men tilpasset det jernet mitt. Rant ikke over en eneste gang!

Fløten hadde jeg i fordi røra ble for tykk en stund, og nesten var en slags deig til tider, så litt fløte og noe flytende smør havnet i etterhvert og.

Disse vaflene var gode, relativt enkle når man har alt i hus, og karboinnholdet aner jeg som vanlig ikke. De holdt til kveldsmat x2 og frokost! Tre måltid av en røre med andre ord. Faktisk første gangen jeg kan si at jeg virkelig fikk til lavkarbovafler som i tillegg smakte godt! Supert!

Ei jente jeg kjenner, som jeg snakket en del med etter alt det vonde den siste tiden, sendte meg noen kloke ord hun hadde fått når hun selv stod midt i tung sorg. Jeg glemmer ikke de ordene, og vil dele dem her.

"Sorg er som en trekant som dreier rundt i hjertet
med spisser som risper. Det gjør vondt, forferdelig vondt
til trekantenes spisser er avslitt og det bare
er en kule igjen, som glir rundt uten smerte.
Sorg er en prosess som tar tid, men den tar slutt.
Hvor lang prosessen er beror på hva vi har mistet,
hvilke ressurser vi selv har og hvilken støtte
vi mottar fra omgivelsene våre.

Men når gleden over det du har hatt,
overskygger savnet av det du har mistet, når du vet
at du aldri villet unnvært det du har tapt,
selv om du var klar over at du en gang
kanskje måtte gi slipp på det, da er trekantens spisser
avslitt og kulen blir en skatt i ditt hjerte."

Tilbake på lavkarbo igjen etter en uggen tid med hangling og halvsjukdom og reising. Da ble det vanskelig å holde lavkarbo, atter en gang. Herlighet så jeg gleder meg til en stabil hverdag etterhvert. Og jeg drømmer om et stort og eget kjøkken, med benkplass og rent utstyr som kun er mitt! En vakker dag...

Men noe mat får jeg jo laget, og selv om ikke alt ser godt ut, så smaker det godt!

Egg, sjampignon, wokmix, ost og noe krydder og diverse (blant annet hvitløksfedd).


Brokkoli, strimlet svinekjøtt i tikka massala-saus og seterrømme.


Masse ost, litt pastasaus, kjøttdeig og soltørket tomat.


Jeg gikk 2 x 5 km i går, det var godt! Og i dag trente jeg søren meg styrke. Det må jeg huske på litt oftere. Neste gang skal jeg ta med meg tegning av en muskelmann, også markere hvilke muskelgrupper jeg trener på de apparatene jeg har valgt, og se om jeg overbelaster noen eller underbelaster andre.

Vekten viste 87,0 i dag, og det er sånn det er. Syklusen min er passe bra på bærtur for tiden, huden lever sitt eget liv og kroppen også. Men er bare å sette i gang, begynne med gode rutiner og god mat, så går nok det her fint!

Dønn forelska, ingen tvil, han kom i mot mæ med et smil -  det smalt i hjerte!

Ikke lett å vite hva som er riktig og galt når ting skjer slik som de skjer. Men for meg føles det riktig å få lov å være forelska igjen, å få lov til å ha en kjæreste som støtter meg og gjør meg glad. Det betyr ikke at Ole er glemt, det betyr ikke at livet mitt på magisk vis er blitt topp, men det betyr at jeg tillater meg å få en ny person inn i livet mitt, som jeg håper blir med meg videre langt frem i tid.

Som jeg forklarte på facebook - jeg starter ikke på en ny bok, men et nytt kapittel, og personene fra forrige kapittel er fortsatt med meg, men det er kommet en ny karakter i tillegg. Han heter Patrick, og jeg håper han blir med meg i mange kapittel fremover. Han har gitt meg tilbake troen på at jeg kan få et fint liv, selv om livet mitt er det det er, og har vært slik som det har vært.

Han bor flerfoldige mil unna, men vi satser på å komme nærmere hverandre etterhvert. Vi ble matchet av en venninne av oss, og hun traff blink. Det er fint å ha en hånd å holde i <3

Bilder fra weheartit.

Fortsatt like skjønn hun her.

Stakkaren har skabb eller midd av noe slag, så har klippet litt pels og litt sånt, og sprayer og steller henne litt. Nå skal jeg bade henne og se hva hun synes om sitt første bad!

Jeg er litt opptatt med å komme meg helt på fote igjen. Opptatt med å ha ferie, og opptatt med å pleie meg. Jeg er opptatt med å være egoistisk med meg selv. Jeg er riktignok ikke alene, men jeg smiler og passer på å selv få det bedre og bedre.

Jeg følger fortsatt lavkarbo, og hadde en hektisk uke forrige uke da en skoleoppgave skulle leveres og skrives. Kjenner fortsatt at for mye på en dag sliter meg ut, men det vil nok bedre seg med tid det også tenker jeg.

Bilder fra søndagsturen. Herlig vær, i dag har vannet dryppet i ett sett her, det er vår i luften, i vinterferien! Det gjør godt for sjela mi!

I dag er det ett år siden vi bestemte oss for å bli sammen. Ett år siden du sendte meg sangen, "Try again". Nå har jeg den festet på armen, for alltid, og den betyr så mye mer enn kun det vi hadde, men i dag ser jeg på den og vet jeg må prøve igjen. Og jeg gjør det, jeg prøver igjen. Jeg holder på å reise meg igjen. Over tre måneder har gått, og livet mitt begynner så smått å komme seg på beina og gå videre igjen. I dag kommer Ingar, Hallgeir og jeg for å besøke grava di. Jeg skal legge ned noen fine blomster og tenne lys igjen. Jeg savner alt det gode du var, Ole, alle sprøe påfunn og alt du gjorde for å få meg til å smile og føle meg bra. Hver dag tenker jeg på deg, og håper at du har fred med deg selv. Det tar nok en god stund enda før jeg har fred med valget ditt, men jeg vil alltid huske på alle de fine minnene vi laget sammen.

Æ savne dæ no og det vi itj skull' få
Men minnan du har gitt mæ
Ska æ ta godt vare på

♥♥♥

I recall a friend of mine
with a tear in my eye
I stand all alone here at the altar
he's out
I'm leftwith a problem now
I'm here on earth
left with the pain
look what you've done
you should have called

- Kelly Family - Flip a coin -

I dag har jeg planlagt en helaften med ei av jentene i kollektivet. Vi er alene hjemme i helga, og fant ut at vi måtte finne på noe sammen. Vi la rett og slett en plan for hele dagen sammen vi. Først dro vi på trening sammen, og jeg fikk endelig ordna min første styrkeøkt på år og dag, og treningskort ut semesteret. Det var ikke måka, så gåturen til og fra var tung i massevis. I tillegg dro vi bare hjemom for å legge fra oss treningsveskene for å så rusle videre til butikken og handle inn mat. Etter tre timer var vi hjemme i Feriekolonien vår igjen. Nå er det tid for skolearbeid for begge to, før vi skal lage hver vår middag og så se film sammen i kveld.

Tok meg tid til litt selvpleie midt i det hele også. Det føles godt å ha sånne dager. Har lovet å slutte å bite negler igjen og, siden det gled helt ut da livet mitt vrengte seg. Nå er jeg i gang igjen, med svært mye posititvt, og det føles godt!

I lange tider har jeg holdt på med en barselsgave, omtrent siden jeg fikk greie på graviditeten. Jeg begynte med hjelp av ei venninne, og så lot jeg alt ligge i månedsvis før jeg så magen vokse seg større og større, og jeg skjønte at jeg måtte avslutte den. Jeg tok utgangspunkt i en oppskrift på engelsk, og hekling. Det skulle bli en hel bamse. Løven i oppskriften, uten manken. Da jeg klabba med dette alene gikk ikke det så veldig bra, så med litt hjelp fra en strikkemester satte jeg i gang med strikking av en klut i stedet.Ville ikke bruke perler på en babygave, så ville at alt skulle være tråder, også øynene og sånn. Så med litt egne greier ble det en koseklut med bamsehode. Ørene er laget av "magic loops" som jeg bare har hekla en halv ekstra runde. Borden på kluten er det min strikkemester som står for. Hun prøvde å forklare meg, og jeg skjønte ingenting, så hun gjorde den ferdig! Jeg vurderte å brodere inn et navn, men lille jenta har ikke noe navn enda, og hun har fått den nå, så da skal den forbli slik som på siste bildet.

Den ble ikke så ille til slutt altså! Den er i alle fall stappa full av kjærlighet

Kjøttboller stekt i panna og bada i ost. Ikke det mest lavkarbovennlige, men mat er mat akkurat nå..!

Er såvidt i praksis, og i går ble en liten baby født, og jeg jobber med å ordne unna en del greier og ting, så her er det lite tid til blogging og sånne greier!

Klokka rakk ikke bli tolv en gang og da hadde jeg:

- Møtt på ny praksisskole
- Busset videre til skolen etterpå
- Registrert meg for ny eksamen og hentet betalingsgiroer for utstyrsavfgiften
- Gått hjem
- Forhørt meg om mulighetene om jobb i nærheten og fått positivt svar der
- Handlet middag og tatt meg kun 1 bit av Freias herlige og nye Melkebart-rull
- Ryddet kottet i gangen og tømt 4 blå IKEA-poser med søppel i containeren.
- Betalt giroene
- Kontaktet skolen angående litt tilpasninger fremover
- Ordnet ny sykmelding

Så nå er det tid for litt rumpesliting og litt lunsj i sofaen før det blir skolearbeid utover ettermiddagen og kvelden. Jeg må også huske å vaske opp snart..! I blant våkner jeg bare med en ny giv og får ting til å skje, håper jeg har like mye giv i morgen!

Some kind of magic happens late at night
When the moon smiles down on me and bathes me in its light

I fell asleep beneath you in the tall blades of grass
When I woke the world was new
I never had to ask

It's a brand new day
The sun is shining
It's a brand new day
For the first time in such a long
Long time I know I'll be okay

Most kind of stories save the best part for last
Most stories have a hero who finds you make your past your past
Yeah
You make your past your past

Joshua Radin - Brand New Day

<3

Nytt dyr, nye bilder, ikke sant? Hun er allerede noe roligere, kan sitte og kose på brystet, sovne på fanget nesten og spiser høy. Håper hun drikker noe vann, og jeg ser hun ikke har skjønt at grønnsaker er godt enda... Men det kommer vel etterhvert det og. Chewie var over tre mnd da jeg fikk han, Onnea er jo halvparten så gammel, så det er litt spennende med ei så ung og lita jente i hus!

Hun er så fin!

Hun er 6 uker gammel, født ca. 13 desember, og helskjønn. Hører hun tygger litt høy allerede, men hun er veldig redd også, så prøver å gi henne litt ro! Men liker at hun spiser, det er jo viktig. Skal kose litt med henne etterpå! Bedre bilder kommer litt senere en dag!

Onnea betyr "lykke" på finsk i følge google translator, derfor heter hun det!

4,7 kg på 17 dager. Og dagens vekt ble målt i stad, og ikke i dag tidlig. Sånn går det når man styrer på og glemmer litt å spise midt i det hele!

4.7 kg lost, BMI 28,9.

Det føles så veldig veldig greit...!

Godt med litt ordentlig middag igjen!

Vekta viste forresten 85,1 i dag, det betyr at jeg har gått ned over 4 kg! Hurra!

Jeg blir så glad når tallene byttes så fort, og veier meg omtrent daglig nå, fordi det er så motiverende når det går så fort i starten. Jeg vet det vil stoppe opp og gå tregere, men det kan jeg takle!

3,4 kg lost, 10,8 to go. BMI 29,3

Nedgang er fremgang, og det gjør meg glad. Det er mere som gjør meg glad. Jeg har tre ganske store ting som gjør meg veldig glad denne uken, og når vekten går ned også, så må jeg bare smile!

Jeg har fått meg en leggeklokke og vekkeklokke (favorittstalkeren min)! Tanken er at jeg skal legge meg når han legger seg, og at jeg skal stå opp når han står opp. Er jeg ikke våken, så vekker han meg. Første ordentlige forsøk begynte i går, og jeg kom i seng, litt for sent, men i seng. For første gang sovnet jeg med litt ro, og jeg trengte ikke å spille Wordfeud for å avlede tankene eller noe. I dag tidlig våknet jeg av alarmen min, før vekkeklokka mi rakk å ringe meg, for jeg var redd for at han skulle ha forsovet seg. Så klokka 7 var jeg faktisk våken, selv om skolen ikke begynte før 12.30. Jeg stod opp, og klargjorde buret til Onnea, vasket dusjkabinettet, dusjet, og begynte å rydde, og alt det før jeg kom meg på skolen til og med! Var fin soloppgang i dag tidlig, som gjorde meg glad.

Og når jeg kom frem til skolen knipset jeg dette bildet.


Jeg har gått rævva av meg de siste dagene, og jeg kjenner det verker litt i knærne. Er jeg ute og går tørr jeg ikke sykle samme dag nå. Det ustabile underlaget gjør at jeg får mange utfrordringer for alle ledda mine, aller mest kneleddene. Men det er godt å være ute når det har vært så mye sol i det siste! Og kanskje jeg faktisk sovner til rett tid igjen i dag, og kommer meg opp på tide i morgen, selv om jeg har fri da!

Jeg venter besøk flere dager på rad nå, så er bare å få rydda i det siste rotet mitt nå. Ting går litt bedre for tiden, og det føles godt. Det merkes av andre og!

På lørdag skal jeg hente lille Onnea. Hun er ca. 5 uker gammel, og er beige og grå med rosetter i pelsen. Hun passer akkurat inn på hånda mi, hun er så liten og søt!

Jeg gleder meg til du kommer, lille skatt!

Derfor sparer jeg ofte kjøttrestene fra middagen. Varmer opp panna og slenger i tre egg og steker - ferdig! Er ikke så forbanna vanskelig, går veldig fort og smaker godt. Oh joy! Topper det med litt majones så sulten er stilt litt lenger.

Dagens middag, salat og det som hører til, kjøttdeig stekt i salsasaus og fetaost i tillegg. Det var godt! Magen min hylte!

Dagen startet med at jeg forsov meg til skolen. En av mine flotte samboere, C,  ble hjemme og, og brått bestemte vi oss for å gå tur og se om vi fant skøyter i butikken. Vi gikk 4,3 km ned til butikksenteret i strålende sol. Titta etter marsvin, og der var det tomt (men kom nye i dag...!!), så balla vi oss innom Living mens vi forsøkte å nesten holde for øynene så vi ikke skulle handle for mye. Vi så på skøyter og jeg skal nedom og kjøpe de i dag. På vei hjem rakk vi akkurat ikke bussen, så vi bestemte oss for å gå. Skravlete som vi er var det ingen last, og etter 4,6 km var vi utslitte hjemme!

Men det stoppet ikke der, på vei hjem hadde vi snakket om hvordan vi kunne organisere badet. Og da jeg først hadde dratt med meg C ned til butikkene hadde jeg lovet å vaske sammen med henne, fordi kollktivet var bra skittent. Så etter en liten pause med litt mat og snakk, og omtrekking av sofa satte vi i gang med grundig vask. Hun i rosa superundertøy, jeg i turkis. Vi var knallekre der vi lå på gulvet og krabbet rundt på jakt etter hybelkaniner og skit. En liten pause med Home and Away før vi avsluttet. Da så det helt fantastisk ut i fellesrommene altså!

Sofaen har fått trekk, ikke stolen (enda!)

L fikk rotekasse så hun kunne legge tingene sine der, og vi legge tingene hennes der. Lur løsning!

Gira på alle endringer bestemte vi oss for å lakke bordplaten litt senere på kvelden. Så litt senere på kvelden hadde vå helt plutselig et liveshow med en venn av C og L, via msn og cam. Slitne, og overtrøtte så tok dette såklart av. L bestemte seg for å snakke svensk. Vi viste fram de flotte fargene på klærne våre, leste nattahistorier, hadde reklamepauser og alt mulig annet. Tilslutt satt stakkaren på andre siden og så på at jeg lakkerte bordet, i mens L kommenterte og intervjuvet. Alt i alt ufattelig gøy og virkelig en dag som gav meg mye. Jeg smilte fra øre til øre da jeg la meg.

Den ene enden vil ikke ta til seg lakken O_O

Idag skal jeg i vei og kjøpe trekk til stolen, pussepapir til det mislykka bordet og skøyter. Kanskje jeg skal reservere et marsvin og! Må komme meg ut!

13 dager har gått siden jeg var fornuftig nok til å starte på lavkarbo igjen. Etter en litt treg start, har jeg endelig kommet litt i gang, både med bevegelse, kosthold og nedgang på vekta. Sist jeg veide meg hadde jeg etter mer enn en uke kun gått ned 1 kg omtrent, i dag var det 2,5 kg, og jeg hadde gått glipp av at jeg veide 87 kg, for jeg er nå nede på 86! Ganske glad for det. Lang vei igjen, såklart, men jeg er i gang, og nå må jeg bare holde ut!

Såklart følger det med ny start en ny ticker. Den er innstilt på å klare å bli 75 kg, før sommeren. 7,5 kg ned til påske som var utgangspunktet blir nok kanskje litt drøyt og muligens sommerens mål og, men jeg får bare jobbe og stå på, så kommer jeg dit av meg selv, på et eller annet tidspunkt!

2,5 kg lost, 11,7 to go. BMI 29,7.

Gleder meg i alle fall til å nærme meg minstevekta på flere år igjen! Det blir godt å se 70-tallet igjen om ca 7 kg!

Det er bare å drømme i vei! (tallet er photoshoppa ja.)

Lenge har jeg vurdert å få meg marsvin igjen, og planen var å kjøpe nye møbler å sette dem på, så de kommer opp fra gulvet og i en enkel høyde for rengjøring av bur osv. men så kom jeg på en annen løsning. Så i går stod jeg med sag, skrujern og hammer, så ble det orden på saker og ting.

Overdelen måtte jo noe sted, så jeg tok sagen fatt og modifiserte bittelittegrann.

Der står overdelen til pulten fint ja! Nå har jeg tavle oppe og, og litt mer hylleplass jeg tenkte jeg skulle få brukt på en lur måte! Alt som var på pulten har jo ikke fått nye hjem enda...! Står igjen litt arbeid der.

Det er litt fint å få trøkt i en enkel oversikt hva man faktisk gjør. Endomondo er gratis og funker for meg! Eneste er at jeg ikke alltid husker at jeg går! De dagene jeg går til skolen er det jo to x gå, syklingen er jo ekstra.

Jeg har kun spist to lavkarbobrødskiver i dag, og trente før middagen. Middag klokka ni, nå er jeg jammen sulten!

15 km på en halvtime, UTEN vondt i kneet! Dagens seier! I tilleg har jeg svetta rundt litt med å ordne klart til nye marsvin, ved å bygge, sage og ordne litt! Godt å ha det i orden og! En litt god søndag, egentlig.

Jeg må komme meg ut av denne pysjbuksa, få av meg headen og komme meg ut døra. Jeg tror det er det eneste lure å gjøre i dag, ellers blir jeg sittende akkurat som i går. Jeg klarer å få til noe lurt annenhver dag, og foreløpig får det være nok.

Dagens mål: komme meg til jobb med skattekortet mitt, kanskje innom graven, når jeg likevel er der. For å komme dit må jeg busse, og det lenge, det er faktisk tungt nok for meg på en dag. Ganske utrolig...

EDIT: Planen er i verksatt, klærne er på, jeg har ringt "svigermor" og avtalen er laget, nå MÅ jeg ut døra.

Bevis, og kun det.

Hvordan?

Joda, man drar på Panduro og kjøper ørepyntnåler uten pynt på (såklart), og så tusler man til den bittelille og søte sybutikken noen gater lenger borte og velger blant tusenvis av knapper, og så bruker man superlimet fra Clas Ohlson.

Da får man helt egen og unik ørepynt, såfremt ikke alle dine venninner gjør det samme og velger de samme knappene...!

Ferdig!

Ja, en slags pølsegryte. Minimais, sopp på boks, tomat med basilikum, pølsebiter av middagspølse og toppet med parmesan. Enkelt, varmt og godt.

Laget nok til to måltid, det gjør jeg alltid.

Og jeg følger lavkarbo. Og jeg skal til legen og sykmeldes enda lenger. Og jeg sliter meg på skolen. Og jeg skal streike i dag. Og jeg skal til ei venninne på middag og håndballkamp.

Altså, jeg her her. Men jeg er ingen god blogger for tiden. Spiser bare maten min uten å ta bilde og sånn. Det kommer vel tilbake, gi meg litt mer tid!

Og jeg ser på tv mens jeg lar webkamera ta bilder. Og jeg er gul fordi webkameraet vil det.

Dagene som starter med mareritt er alltid litt tyngre. Jeg våknet og var veldig fra meg og ville kontakte noen for å forklare hvordan han kunne ha kommet tilbake etter to mnd. og så kom til å være borte igjen. Han levde igjen, som så mange ganger før, og ble borte igjen, som så mange ganger før. Men denne gangen var alt så fint i perioden i mellom. Alt var så koselig. Jeg fikk kysset som kun han kunne gi, for å så se på meg med de varmeste øynene. Jeg fikk ligge på fanget hans, holde hånden, klemme han, alt var så innmari godt, helt til det gikk galt igjen... Først gråt jeg ikke, hev bare etter pusten da jeg våknet, og bestemte meg for å faktisk våkne, alt for redd for å sovne igjen. Da drømmen begynte å synke inn begynte jeg å gråte, og jeg var så sliten da jeg endelig gikk ned fra hemsen, så la meg bare rett på sofaen.

// Atlantisvampir

Leste senest i går om at når man drømmer om den som er borte, så betyr det at de besøker deg i søvne, for å få kontakt med deg. Egentlig tror jeg aldri på sånt, men etter at jeg mistet han har jeg bestemt meg for at jeg vil det skal være sånn. Og om det faktisk er sånn, så fikk jeg i alle fall hatt det veldig fint med han i natt, og fikk fortalt han hvor mye jeg savner han, og hvor mye jeg elsket (og elsker) han. Og da fikk han også fortalt meg noe... Jeg drømmer mer om han på dager der vi har snakket mye om han, og det er jo logisk fordi jeg da tenker ekstra mye på han, samtidig kan det hende han "lytter" og vil fortelle meg ting. Ikke vet jeg... Jeg liker tanken på at han i blant er innom meg, og passer på meg. Jeg liker tanken på at han er i nærheten. Jeg liker tanken på at han ikke er helt, helt borte. Og selv om noen av drømmene er mareritt, så var denne drømmen veldig, veldig fin før marerittet, også skal jeg huske på det, i stedet for på slutten. Akkurat som jeg vil huske det av han, før den grusomme dagen.

Jeg savner gullet mitt.

Nå var det på tide. I dag er startvekten 89,2. Meningen er ti ned til påske, og 15 til sommeren. Treningskortet er snart i boks, og i går testet jeg ut endomondo for første gang. Etterpå skal den testes igjen når jeg skal ned til skolen og møte studieveileder. Da får jeg endelig sjekka hvor langt jeg faktisk går hver dag!

Ved siden av maten ligger hekleriet mitt. Det er meningen babyen skal få det, jeg må bare se hvor ille det blir først!

Det gjelder å finne lyspunktene i hverdagen. Og "sviger"familien min gir meg mange små og store lyspunkt. Min lille lånenevø, som har døpt om gjestesengen til tanteseng, og gjerne vil jeg skal overnatte snart, er virkelig en solstråle i livet mitt. Hans flotte foreldre, som virkelig inkluderer meg, er så mange solstråler til sammen. Og i den ene magen ligger det en bitteliten baby, som snart skal ut og hilse på en stor, stor verden. Jeg begynte å gråte i går, bare på tanken av den bittelille saken som skal komme ut. Det er ikke det at den er min ekte nevø eller niese, eller kommer til å være det, men jeg kommer nok til å henge med en god stund i alle fall, siden jeg får være tante til den lille som allerede er der. Det er merkelig å være igjen i en familie når bindeleddet er borte, men det betyr så utrolig mye for meg. Og så lenge de orker ha meg med, så skal jeg henge på, for det er virkelig en av grunnene til at jeg holder ut.

// weheartit.

Og du lille ufødte, onkel vil alltid passe på deg, ifra stjernene der oppe. Det lover jeg deg.

Her kommer jeg!

Jada, da står jeg her i stua og skal prøve et opplegg jeg har hjulpet andre med, på meg selv... Fint tre da..

Det begynte de siste timene før klokka nærmet seg tolv, og det har bare gått nedover. Det ble så mye tyngre enn jeg hadde trodd å starte på et nytt år. Jeg føler meg så motløs, og så håpløs. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal klare det her. Alle snakker om hvor sterk jeg er, og at det skal gå bra. Og kanskje "alle snakker sant", men det føles ikke sånn. Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne på 2012, bli ferdig med utdannelsen, flytte sammen med kjæresten, jobbe og komme i gang med det virkelige livet. Nå er jeg forsinket i studiene, uten kjæresten, sykmeldt og jeg ser ingen vei. Jeg vet ikke om jeg orker å fortsette på skolen. Jeg vet ikke om jeg orker å jobbe. Og hva blir jeg da? Hvordan skal jeg komme meg videre? Skal jeg fortsette å være sykmeldt fra jobb, og få penger fra NAV, også prøve å gå på skolen? Er det lov da? Burde jeg ikke heller si opp jobben eller begynne der igjen, og så heller sette skolen på vent? Og hva med lånekassen da?

På nyttårsaften ville jeg innlegges tenkte jeg. Men hvorfor skal de ta meg inn, og hva skal de kunne gjøre? Skal jeg sitte noe sted og la dagene gå? Jeg føler meg ensom, samtidig som jeg velger å isolere meg. En liten kommentar fra en jeg vil møte, som tyder på at vi ikke skal møtes og jeg griner, føler meg forlatt. Jeg sitter hjemme hos mamma og pappa enda, og jeg vil ikke møte noen her. Jeg må ut en tur i dag og kjøpe lotto, det har jeg lovet noen å gjøre, så det må jeg, men jeg vil ikke møte noen. Jeg vil være alene, samtidig som jeg hyler etter å få en klem fra noen, som helst.

Det er så mange ting å ta tak i. Skole, jobb, trening, økonomi, selvtillitten min, sorgprosessen, angsten, depresjonen. Jeg aner ikke hvor jeg skal begynne. Jeg laget liste i går, og begynte på den. Jeg gjorde alle de lette tingene, alle de som ikke krevde at jeg presset meg selv noe særlig. Jeg dusjet, hentet ved, fyrte i peisen, hentet posten, løste kryssord, bestilte hjemreise og overførte penger. Joda, jeg gjorde mange ting, men jeg ungikk skolearbeidet, jeg ungikk å begynne å lese boken, jeg ungikk å lage veikartet som skal hjelpe meg å se en fremtid som jeg nå er helt blind for. Jeg lurer meg selv. Jeg vil nesten at noen skal styre livet mitt, sende meg riktig vei, for jeg aner virkelig ikke hvor jeg skal trå, hvem jeg skal trå med, hvor jeg vil hen eller hvordan. Jeg står fast.

Jeg har brukket vingene, og må lære meg å fly.

Det er bare å sette i gang, det er plass til mere på listen!

I dag, og i går ble jeg rørt til tårer av en fremmed, fra Wordfeud. De snilleste menneskene jeg vet om er folk på internett, som egentlig ikke kjenner meg, men føler for å være der for meg, og støtte meg - akkurat som noen av leserene mine...

Da kjæresten krasjet på motorsykkelen i vår klippet ambulansepersonale i stykker hans favorittskjorte - en orginal Mercedes-Benz-skjorte med liten logo på, som egentlig kun de som jobber for MB kan få. Han var mer lei seg for den en for bruddene han pådro seg. Helt siden da har jeg forsøkt å finne en ny til han, i all hemmelighet. Jeg kontaktet diverse forhandlere osv, men har ikke funnet den samme igjen. Da en på Wordfeud i går fortalte meg at han jobbet for MB i Ålesund, samtidig som vi begynte å pirke litt borti hvorfor livet mitt var så tungt brast det for meg, og jeg fortalte om kjærestens bortgang og hans fanatisme for MB. Etterhvert kom jeg på at jeg kunne spørre han, om han kanskje visste hvor jeg kunne få tak i en sånn skjorte.

I dag tidlig hadde denne mannen bestilt skjorte til meg, og skal sende den til meg så fort han får den på jobben. Jeg er ikke sikker enda på om jeg må betale den eller ikke, men uansett er jo så vanvittig rørt over at en helt fremmed vil hjelpe meg med å oppfylle det siste jeg aldri klarte å ordne for gullet mitt.. Han kan ikke få den nå, jeg skal ikke legge den på graven hans og la vinden ta den, men jeg skal ha den på selv.

Jeg er vant til at jeg bryr meg om fremmede, men jeg er ikke så vant til at fremmede bryr seg om meg. Det varmer så sinnsykt mye...

Også en liten takk til noen av dere lesere, som jevnlig er innom og legger igjen oppmuntrende ord til ei dere ikke kjenner... Tusen takk, dere!

Startet det nye året med litt maling og tok opp et maleri jeg begynte på for mange år siden. Tilslutt ødela jeg hele greia og det ble bare fælt... Men men, fikk da malt litt!

Ba om å få være alene på rommet mitt når klokka runder. Vil grine ut for meg selv. Griner sikkert når jeg går ned i stua igjen og. Men vil heller være alene akkurat i år. Jeg niholder putetrekket med lukten hans ,og har gjemt unna sovemedisinene så jeg ikke skal la meg friste til å sove inn i 2012... Forbanna tomt og vondt det her. Føler meg virkelig ikke vel de siste dagene.

Det snør forresten. Ganske så fint i grunn.. snart begynner rakettene.

Med håp om englevakt inn i det nye året... Mmonster av Silje Sandøy <3

Jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at det er sånn som skjer
jeg vet, jeg vet, jeg vet, jeg vet at jeg ikke bør tenke på det mer
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

og jeg har sett alt dette før jeg vet hvordan det går
det går sånn som det gjør når man er redd det man ikke forstår
men jeg vil høre noen si at også dette
det skal gå over

Siri Nilsen - Jeg vet

I hver eneste sang av Siri Nilsen finner jeg en bit av meg, eller en bit av han. Det er alltid en linje eller et vers som treffer. Siri Nilsen er blitt min lille terapi i det siste. Takk flotte jente, for flotte sanger med den flotte stemmen. Du gjør livet litt enklere å leve.

Tekstene hennes finner du her.

Vakkert spill på himmelen, tatt rett ut vinduet.

Jeg drar en tur til Nederland for å være med familien og prøve å få litt avkobling. God jul!

Over to something completely different. Lenge har jeg tenkt å skrive ned om meg, hvordan jeg fikk diagnosen, hvordan jeg var osv. Så her gjør jeg et forsøk.

Starten: Da jeg var i mammas mage trodde mamma at hun fikk tvillinger, men det gjorde hun ikke, det var bare meg. Jeg var et aktivt barn, nysgjerrig, tøff og glad. Jeg var tynn som ei flis og lekte og trivdes. Da jeg gikk i barnehagen begynte jeg å kjede meg, utfordringene var ikke store nok for meg mer. Jeg ble testet av pedagog og sendt på skolen et år før mine jevnaldrende. Slik har jeg alltid vært et år yngre enn mine klassekamerater, men fint hengt med. Jeg gjorde på barneskolen unna alle leksene i starten av uka, og jeg var ikke redd for å si min mening, allerede da. Jeg lekte i klatrestativet og trivdes med det, frem til jeg sluttet på barneskolen.
Etterhvert: På ungdomsskolen endret ting seg litt. Jeg havnet i situasjoner jeg nå kunne spart meg for. Jeg var fortsatt flink på skolen, snakket mye, var sosial, spilte fotball og trivdes. Jeg tok meg av mange rundt meg og brukte mye tid på at andre skulle ha det bra. Jeg snakket mye i timene, men fikk aldri anmerkninger eller unnlot å gjøre skolearbeid. Jeg gjorde kun det jeg måtte, men det gjorde jeg. Jeg skulket ikke og var ansvarsfull og deltok på mye. Jeg hadde gode karakterer uten at jeg jobbet for dem, og jeg var tilslutt også elevrådsleder på skolen. Utenom skolen fikk jeg et travelt liv. Min første kjæreste fikk jeg da jeg var omtrent 12, og har vel omtrent hatt forhold siden. Det var ødeleggende forhold, de ødela meg og jeg ble opp igjennom årene utsatt av diverse overgrep av forskjellige gutter. Jeg brant meg, gang på gang. Lærte ikke av feil, og begynte den gang å havne i problemer som følger meg den dag i dag. Mamma og pappa nevnte ADHD for meg, men sa de ikke trodde det var nok symptomer til å la meg utrede. De snakket nok mye mer om det enn det jeg visste den gang. Men de valgte å ikke utrede meg i frykt for at det skulle bli en ny belastning i mitt da tunge liv. Hadde de foreslått utredning hadde jeg nok ikke takket ja heller, den gang. Sommeren etter 10. klasse var første gang mamma spurte meg om jeg ikke ville gå til psykolog. Livet var tøft for meg på den tiden. Har spurt læreren min i ettertid om hun noen gang tenkte ADHD på  meg på ungdomsskolen, men tanken hadde ikke fallt henne inn.
Enda litt senere: Videregående. Et litt kjipt kapittel i livet mitt i grunn. Jeg begynte å få sosiale problemer. Ustabile venneforhold, dårlig selvbilde, vektøkning, fullstendig feil bilder av gutter, jobbing og skole. Jeg var sosial, på skolen og på fotballtreningene. Noen faste vennskap forsvant. Skolen ble etterhvert vanskeligere. Jeg la fortsatt lite arbeid i skolen, men klarte å få karakter 6 på en tverrfaglig mappe som jeg skulle ha brukt tre mnd på men brukte en helg på. Jeg fikk gode karakterer i stort sett alle fag og trivdes første året, etterhvert dabbet alt mer og mer av. Jeg har nok alltid vært spesiell, men fordi jeg også var smart, og aldri slem har mange lærere latt mye fare gjennom fingrene, fordi jeg egentlig ikke skapte noe problem selv om jeg spilte spill på pcen i mens de underviste. Jeg har som regel vært godt likt av andre hele tiden, men jeg har ikke klart å knytte meg eller roe meg med noen gode venner, forutenom ei som har vært med meg siden første dagen hun kom til Norge. Her et sted begynte jeg med mild selvskading - utsatte meg for kulde eller brukte klyping for å roe meg ned. Samme gjentok seg på folkehøyskolen. Jeg ble kåret til årets jente, var godt likt og artig å være med. Selv slet jeg mer og mer, og da jeg sluttet på folkehøyskolen og flyttet til Trondheim kom sammenbruddet etter alle årene - sosial angst og depresjoner. Jeg følte meg ikke vel, jeg var usikker på meg selv og spillereglene i studentmiljøet. Jeg ble sykmeldt, sluttet på skolen og gikk til psykolog.

Enda senere: Jeg begynte på lærerutdanningen og første året her merket jeg at jeg tok mye plass i praksisgruppen min. Jeg snakket så mye, hadde så mye jeg ville si, avbrøt og ble så flau fordi jeg avbrøt. Jeg skjønte det alltid etterpå, med en gang, men da hadde jeg allerede brutt inn. Jeg begynte etterhvert på lavkarbo, og familien min gav tilbakemelding om at jeg hadde forandret meg, virket som jeg hadde det bedre og taklet hverdagen bedre. Starten på en utredelse: Ved en ren tilfeldighet kom en psykologistudent innom en forelesning på skolen, hun skulle undersøke noen om spiseforstyrrelser og trengte en kontrollgruppe. Det skulle taes diverse tester, blant annet en nevropsykologisk undersøkelse. Jeg meldte meg på, og ved en ren tilfeldighet ble jeg ringt en kveld da noen andre hadde avlyst, og neste morgen var jeg på universitetet for å la meg teste. I 6 timer satt jeg og løste oppgaver, puslespill, husket historier, trykket på data og masse mer. Jeg synes det var kjempespennende. Så kom resultatene - i kortform - du er forbanna smart, men litt tregere enn de på i din aldersgruppe. Jeg så på testene som kunne utpeke ADHD og så litt utslag. Det satte i gang tankemaskinen og etter testen ringte jeg mamma - "Jeg er ikke overrasket..." Det var da jeg fikk høre at de hadde tenkt mye mer på det enn de hadde snakket med meg om. Etter litt frem og tilbake bestemte  jeg meg for å gå veien til legen og be om utredelse, i en alder av 21 år.

Utredelsen: Testen var allerede tatt. Jeg gikk til legen og han innhentet en forklaring fra mamma og pappa og moren til en barndomsvenninne om hvordan jeg hadde vært som barn. Jeg hadde sett på internett om kjennetegn på kvinner med ADHD [LINK], jeg var egentlig ikke så veldig i tvil mer. Legen støttet meg og sa at han så muligheten for at jeg hadde det. Jeg ble henvist til psykolog for videre testing og samtaler. Hun var negativ i starten, sa at det vanskelig å få diagnosen for tiden fordi den var blitt så "populær". Etter noen timer med samtaler og litt tester hos henne kom likevel beskjeden - du har ADHD. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro eller si, og tankene raste. Da jeg kom ut ringte jeg mamma og gråt. Jeg visste om ikke det var av lettelse eller hva, men jeg gråt. Mamma ble stille, dette var noe å fordøye for henne og pappa og. I så mange år hadde jeg slitt og vi hadde tenkt tanken, men aldri gjort noe. Kunne vi unngått ting? Kunne ting vært annerledes? Jeg forsikret mamma om at jeg overhodet ikke følte noen form for bitterhet mot at jeg ikke hadde fått diagnosen før. Jeg lurer såklart på "Hva om...?", men det er det ingen vits i å bruke tid på. Jeg kom til Psykiater og begynte med medisiner. Dette var høsten 2010, nå vel et år siden jeg tok min første pille. Først Ritalin, og så Concerta i forskjellige doser.

I dag: Nå har jeg diagnosen, jeg lever med den. Den unnskylder ingenting, men forklarer ting. Jeg kjenner meg selv bedre nå og har det generellt enklere fordi jeg skjønner hvorfor ting er som de er. Jeg kan ta hensyn og vite hva jeg bør og ikke bør. Det tyngste er de som undervurderer hele diagnosen. De som sier "ja, men jeg og er jo sånn", de som ikke skjønner i hvor stor grad det her er værre for meg. Ja alle kan bli slitne og umotiverte, men for meg koster det mye mer. Når du er sliten etter en lang dag, så prøv å tenk at det mest sannsynlig er dobbelt så ille for meg, fordi jeg bruker mye mer energi på alt. Jeg har "skjult" det godt under hele oppveksten, funnet måter å begrense meg på, søkt andre stimuli enn å bli rabiat. Jeg har prøvd så hardt jeg kan å være "en flink pike", og derfor har det ikke blitt lagt merke til slik som det kunne ha gjort. Jeg tar narkotiske stoffer for å bedre hverdagen min, og det er ikke kult, jeg hater det, men det er nødvendig, i alle fall i perioder.

Hva jeg sliter med: konsentrasjon, innvendig uro, problemer i sosiale situasjoner, munndiaré, impulsivitet med dumme valg, emosjonell berg og dalbane, rastløshet og behvo for konstant stimuli, lav toleranseterskel for frustrasjon, sliter med å gjøre ferdig prosjekter, mange baller i luften samtidig, godt fokus på ting jeg interesserer meg for men store vanskeligheter med oppgaver som må gjøres men jeg ikke liker, søvn og drømmer.

Hva som demper "symptomene mine": medisiner - for tiden 36 mg Concerta med ekstra Ritalin ved behov, et lavkarbokosthold, fysisks og psykisk aktivitet, kosttilskudd i form av div. fettsyrer, ryddighet og orden, rutiner, tv og musikk på så jeg får stimuli.



Jeg har ADHD, og det er en del av meg, men det definerer ikke meg.

Å herlighet. Jeg ELSKER Threadless, så jeg klikka litt bananas. Det er fy, for jeg har vel strengt tatt hverken mer plass eller mye penger å kaste rundt meg for tiden, men fine t-skjorter gjør at jeg føler meg bedre. Og favoritten min fra Threadless.com blir aldri det samme mer etter at jeg mistet Ole, så jeg ville ha nye med andre bilder, fine bilder. Ble to julegaver i samme slengen. Størrelsene er litt små på jente-skjortene, men herreskjortene er mer slik som jeg er vant til.  Det koster 9$ i frakt, så ikke bestill fler enn tre om gangen fra dette salget om du ikke vil ha toll og sånne greier.

Her er noen av de jeg likte og kjøpte for 10$ per t-skjorte :





Oh. Jeg elsker t-skjorter...
Andre deler av samlingen min har jeg blogget om før og kan du se H E R. Er lenge siden den er oppdatert da.

Det er merkelig og godt å være hjemme. Gikk såklart tur i dag. Viktig å komme seg ut døra.

Den hvite prikken på vannet er en svane. De bråker om natta, men det er koselig bråk. To neste bildene er fra dagens avis. De snakker om en rundkjøring til, jeg visste ikke at det var en rundkjøring her fra før! Yey, skjer ting i Valdres, rundkjøringer bygges endelig her! Det siste bildet er en kjempesøtt julebrev som stod på baksiden av dagens avis.

Godt å være hjemme.

Du er med meg overalt, til og med på soverommet hjemme.

Jeg trodde det gikk ganske greit, og jeg hadde aldri trodd at lukt skulle gjøre så mye. Jeg hadde på et nytt lag med parfymen på putetrekket jeg drasser med meg overalt. Og hver gang jeg lukter på det nå kommer tårene igjen, og jeg begynner å snakke til han. På Nederlandsk til og med. Jeg håper noen har lært ham det i mellomtiden...

I går pyntet jeg med ny krans, en som ikke blir dårlig eller faller fra hverandre for hvert snølag. Jeg kjøpte to lykter til å ha oljelys i, et hjerte til å putte i det forrige hjertet som det står "jeg elsker deg" på, og tente nye lys. Lyktene med batteri er jeg ikke sikker på om virker på vinterstid, men jeg har satt dem der og. Jeg har lyst til å legge julegaver der, late som han er der og tar i mot. Jeg skal reise vekk for en måneds tid nå, og jeg synes det er så fryktelig langt unna ham. Jeg stod og gråt der i går og lovet å komme tilbake så fort som mulig. Det var ikke sånn det skulle bli.

Jeg kjenner dagene er tyngre nå for tiden. Jeg kjenner at jeg har stagnert i prosessen, og det føles som om jeg ikke kommer noen vei. Jeg vil dagene skal gå så jeg kan si "det er jo et halvt år siden" og at det skal kjennes bedre, men jeg frykter det ikke kommer. Ikke med det første. Det blir godt å reise vekk litt, komme meg hjem, se andre fjes igjen, være med familien min og reise litt. Men samtidig er jeg helt knust av å forlate alt som minner meg mest om han. Jeg rømmer ikke, jeg ble bevisst her i byen lenge, for å unngå at jeg skulle komme tilbake til for mye uoppgjort. Men det føles likevel så innmari tungt nå.

Jeg har vært syk i 6 uker nå. Dagen etter begravelsen begynte det og jeg er fortsatt totalt utmattet og konstant forkjøla. Jeg må bli frisk. Jeg må ordne søvnen min. Jeg må møte de spørsmålene jeg ikke vil møte, og jeg må prøve å få livet mitt på stell. Jeg er så glad for å se hvor mange flotte venner jeg har, hvor utrolig familien hans er, og ikke minst familien min. Det varmer så innmari midt i det hele. Alt er så forbanna absurd. Sånt skal ikke skje meg, ikke han, ikke oss. Sånt skal ikke skje!

<3<3<3

Begge fra IKEA, begge fordi de minner meg om han, på en indirekte måte.

De ønsket seg julekaker til jul, og jeg tok saken på alvor. I tillegg fikk de deig, former, melis, non-stop osv. Da blir det litt jul, der og. Lykken er å ha en treåring som kaller deg tante Paula, gir deg ditt første kyss på flere uker og sovner i armene dine. Jeg blir rørt, til tårer.

Det finnes fine ting der ute, man må bare ville se dem.